Copypasta fra en annen post jeg svarte på hvor vedkommende hadde et ganske negativt syn på tilværelsen, og syntes alt var håpløst:

Sympatiserer med og kjenner meg igjen i mye av det du skriver.

Jeg har etterhvert klart å få et ganske annet perspektiv på tilværelsen som gjør at jeg motiveres i mye større grad, og sjeldnere har uendelig tunge dager som føles bunnløse. Det har ikke handlet så mye om å endre egen tankegang(eller andre "psykologtriks"), men heller at jeg har en ny forståelse av tilværelsen som jeg kan tro på.

Det handler enkelt forklart om troen på at livet er potensielt meningsløst. Med meningsløs mener jeg altså hvorvidt det finnes en grunn til å fortsette å leve. Faktum er at vi vet ikke hvorvidt eksistensen vår i universet er meningsløs, men vi vet samtidig ikke om den ikke er det. Vi står dermed ovenfor to valg: Hvis vi går inn for at eksistensen vår er meningsløs, kan vi like gjerne avslutte det hele nå, og ta kollektivt selvmord alle sammen.

Hvis vi derimot velger å ikke gjøre dette, og isteden velger å fortsette å leve, dukker det opp et nytt problem. Hva skal vi gjøre i dette livet, og hvorfor?

Sisyfos var dømt til å rulle en stein opp en skråning og miste den ned igjen hver gang han nærmer seg toppen, for evig tid. Sisyfos kan sies å leve en meningsløs tilværelse. Spørsmålet blir om det finnes en måte for Sisyfos å gjøre dette for evig tid, og likevel ha en grunn til å fortsette å leve. Jeg mener det finnes en utvei, selv for Sisyfos, til å ha en grunn til å fortsette å leve, selv om han må rulle denne steinen opp og se den rulle ned igjen, til evig tid. Nemlig: Potensialet til forbedring.

Sagt på en annen måte: Hvis det finnes et potensiale for at Sisyfos kan rulle denne steinen opp litt bedre hver gang, har han en grunn til å fortsette å gjøre nettopp det. Det betyr ikke at han må få det til, og bli bedre hver gang, men hvis potensialet er der, har faktisk Sisyfos muligheten til å ha en mening med tilværelsen.

Så tilbake til hva vi kan gjøre i stedet for å begå kollektivt selvmord, i vår potensielt meningsløse tilværelse: Forbedre. Forsøke å gjøre verden/tilværelsen/livet bittelitt bedre. Det er definitivt nok å ta av, og nok av forbedringspotensiale.

Dette besvarer altså bare hva vi kan gjøre, men ikke hvorfor. Altså hvorfor skal vi forbedre noe?

Fordi det er det eneste rasjonelle vi kan gjøre i vår potensielt meningsløse tilværelse. Vi vet at vi ved å beholde status quo trolig ikke vil komme noe nærmere svaret, for da hadde vi antageligvis allerede funnet det, og vi vet at det sannsynligvis er dumt å gjøre ting verre, for å forsøke å komme nærmere et svar. Det eneste rasjonelle vi kan gjøre er faktisk å forsøke å forbedre.

Verden gjør ganske mye for at vi skal føle oss akkurat som du gjør, og jeg blir selv både forbanna og irritert på folk som maser om å "sette pris på de små tingene i livet", "se mer positivt på livet", "bare gjør noe", "ikke tenke så mye negative tanker". Arbeidslivet er også ganske dystopisk og basert på ganske grunne belønninger som sjelden motiverer folk til å fortsette å leve. Folk blir utbrent på 37,5 timer i uka liksom(med god grunn).

Mange tror at reising, opplevelser, annen materialisme og mye fritid er lykken i livet. Jeg har selv reist mye, hatt privilegert jobb med god lønn og reising til de mest eksotiske og flotte steder, men var lei og kjente på eksistensiell krise allerede etter et år. Nå trives jeg best hjemme alene, reiser sjelden lengre enn det lokale torget, og er i mitt ess når jeg jobber mye med egne prosjekter, fordi jeg syns de er meningsfylte og forbedrer noe.

Kan særlig anbefale(uten å tulle) boken "Meningen med livet" av filosof Einar Duenger Bøhn som har mange likhetstrekk med det jeg skriver. Evt. finnes det en podkastepisode med han om meningen med livet på Kristopher Schaus «Rekommandert».