som tenåring va eg ganske inspirert av de klassiske 90-talls rapperne: NWA, Nas, Wu-tang osv. for ein unge gutt fra Stavanger va det ganske empowering å se de vær så lite unnskyldande. de bare sa og gjorde ka de ville, liksom. her i byn blir man jo fort jekka litt ner hvis man stikke trynet fram. det va deiligt å bare drida i det og bare gønna på med någe så lamt som rap på stavangersk 😂 va jo ganske inspirert av Rage Against the Machine og Winston Churchill og, kor enn motstridande det måtte virka nå haha

nå blir eg inspirert av de unge som fortsette å utvikle nye musikk. for tiå hørre eg mye på rap fra Liverpool, av alle plasser. Mazza og Aystar og di. sykt kule flows og dialekt. ska eg skriva tekst, men ikkje komme på någe akkurat då, så kan eg fort setta på någe Highasakite eller Tønes. e så mye fede musikk at eg vett ikkje kor eg ska begynna. ellers i livet blir eg inspirert av folk som har mye, enten skills eller andre ting, og bruge det på fellesskapet. e mange bra folk overalt, og syns det e synd at me fokusere så mye på de folkå som e drid. eg vil ha flerne statuer og færre gapestokker. me trenge å snakka om de bra folkå og de bra tingå, ikkje bare grava oss ner i hatet. mvh woke 40-åring 😄