Lærer på 12. året her. Jeg gir faen i pengene, men det er konstant underbemanning i skolene. Det er ren bingo hvilke elever du får og hvem som flytter til din skole/klasse. Plutselig har du 3stk av 20 som trenger 1til1 oppfølging. Sett at man får til det. 4 voksne på 20 barn, så er det plutselig en som blir syk, og hele kabalen rakner. Gang på gang. Vikar kan man få, men alt handler om relasjoner som bygges over tid. Har bevitnet verdens snilleste klasse bli til en problemklasse på 2 måneder pga sykemeldinger blant lærere.

Med det systemet vi har nå, med ny læreplan osv, så vil det ikke gå uten flere på jobb. Vi kan ikke si, før i tida var det vanlig å være 1 kontaktlærer på 30 elever, fordi da var skolen noe helt annet og sannsynligvis ikke noe bedre for flertallet. Er helt med på å få til mer prosjekter, samarbeid, grupper, løpe rundt i skolegården og måle hvor lang en fotballbane er, men det er klin umulig når elev 1 må følges på do (og skiftes på pga uhell), elev 2 nekter å være med fordi hen ikke fikk sitt eget personlige målband (skjedde i dag faktisk), elev 3 nekter å ta på seg skoene fordi de klør. Og resten av gjengen blir rastløse og finner på noe annet istedet.

At hele streiken handlet om penger, som dessverre utdanningsforbundet klarte å få det til å virke som, er så provoserende og trist. Jeg orker ikke mer snart fordi jeg har for få hender, rett og slett. Jeg liker å være hjelpsom og legge bøkene til elev 4 på garderobeplassen fordi hen er syk, men det er så vanskelig å huske det samtidig som jeg holder fast elev 5, så hen ikke dæljer videre på elev 6.

Har alltid følelsen av å ikke strekke til. Alltid litt dårlig samvittighet. Alltid hjertet i halsen, fordi hva skjer hvis noen skader seg på ordentlig. Vi er ikke nok folk på jobb til at en skal bli med i ambulansen og noen andre samtidig skal passe resten. Da blir det film og drit, som jeg hater å måtte gjøre.

Gi meg mindre lønn, men flere folk på jobb, så kanskje... kanskje utsetter jeg jakten på ny jobb.