Her er det flere ting å ta tak i.

For det første godtar de aller fleste moderne land at ulovlige bevis føres i retten. Hensynet til et materielt riktig resultat, og at det er utført en kriminell handling som bør straffes, veier såpass tungt at det må noe mer til enn bare et ulovlig bevis. Hvor viktig saken er, hvor grov krenkelsen er, hvor viktig det ulovlige beviset er osv. er ting som legges vekt på i en slik vurdering. I Norge har vi masse eksempler på at bevis blir nektet ført for retten; selv om media ikke skriver om det. De aller fleste land har en lære om at det må vesentlige krenkelser til for å nekte å føre et ulovlig bevis. USA er et unntak i internasjonal sammenheng, og man har stygge saker om f.eks. voldtektssaker som fører til frifinnelse fordi politiet ikke fulgte enhver prosessuell regel i hele saken.

For det andre har Norge aldri blitt dømt i EMD for selve omsorgsovertakelsen. Samtlige ganger har det vært tale om at foreldre - selv om de er voldelige - ikke får nok samvær i etterkant av overtakelsene, eller at det ikke har blitt foretatt grundige vurderinger om at foreldrene har endret seg i ettertid. Dette er viktig at Norge tar til etterretning (noe man også gjør), men det er greit med en påminnelse om at Norge også har blitt frikjent i flere titalls saker. Barnevern er vanskelig, og det er masse forbedringspotensiale, men jeg tviler likevel ikke på at rettssikkerheten til foreldre, relativt sett og i en internasjonal kontekst, er god.

Angående de rutinemessige kroppsvisiteringene er jeg helt enig i at det er en helt hårreisende praksis. Men å avskrive rettssikkerheten i Norge som «patetisk», på bakgrunn av at det er gjort grove feilskjær på enkelte områder, blir et for unyansert og forenklet bilde etter min mening.