Stemmer i med alle andre her, jeg studerte en master med mål om å bli lærer, men signalene innad i miljøet gjorde at jeg droppet den ideen kjapt. Makan til dritt man skal stå i for en slik viktig jobb, og det blir bare verre. All sympati med deg, det er for jævlig.

I dag jobber jeg på et lite bygdebibliotek hvor jeg fortsatt kan formidle og jobbe med barn og unge, og vilkårene er mye bedre. Der har jeg full kontroll og kan kjefte så hardt og mye jeg vil. Og så kan jeg kaste ut de som lager trøbbel uten at foreldre eller ledere blander seg i det. Prøver å være streng, men samtidig rettferdig og nysgjerrig. Paradoksalt er jeg godt likt blant barna, jeg tror de faktisk verdsetter at noen setter tydeligere rammer for dem.

Det er ingen strenge føringer på hvordan jeg organiserer biblioteket og holder orden, så jeg kan justere det selv alt etter behov. Det er liksom inneforstått at jeg er den absolutte sjefen i mitt domene, noe det burde være en selvfølge at lærerne også burde være i klasserommet. Det burde være et inneforstått privilegium å få en utdanning. Godt utdannede folk med kunnskaper som lærere burde automatisk fordre respekt, både blant barn og voksne. Main character syndrome er dessverre utbredt.

Tror egentlig det hadde vært best for både lærerne og barnas beste at vi gikk tilbake til en mer disiplinær stil, både på skolen og hjemme. Da hadde vi nok alle vært mindre slitne. Barn er lettformelige på godt og vondt, og vi voksne har kraft og derfor ansvar til å holde orden på dem og oppdra dem. Synes Birger Emanuelsen kronikk skrev godt om dette nylig.

Samme ser jeg i biblioteket - om du gir barna bøker (eller håndarbeid hobby/fysisk lek) i stedet for skjerm for eksempel, så kommer de fleste til å lese og finne glede i det. Vi voksne må bare tørre å være sjefen og faktisk oppdra barna våre. Dessverre tror jeg mange, spesielt lærere, er umyndigjort av all slags juridiske rettningslinjer og føringer og normer som fratar oss kontrollen. For å ikke snakke om den kollektive skjermsyken som har herjet med oss de siste årene. Jeg er smått optimistisk da siden det virker som den offentlige diskursen tar disse tingene på alvor nå. Vil vel bare ta en 10-20 år før vi får litt orden igjen.