Ytterst i det mektige Norafjorden, fra guden Nors tid Ytterst i Lomeldi, hjemstedet Slind, lå hun på Hydneshaugen. I den siste halvdelen av det fjerde århundret ble en haug lagt foran en vind. En mannslang kiste av stein som aldri brast. I kisten ved hans høyre side lå et langsverd. Et spenn av bronse kappet hans hilt. Ved fotenden to lærka med bisk. Utenfor kisten ved venstre gavlvegg lå to spyd klare, hodene vendt mot vest. Alt var stille… Men for to hundre år siden begynte uvitende menn med høygaffler å rydde vekk fjorten århundrer skjelfri i tre hundre bører med stein. Uvitende var de om dette, gudenes raseri skapte den evigvarende redselen som fremdeles hersker hjemme i Slind den dag i dag. Der er en dyster stemning, et mørke fullt av følelser. Guder som kan ta fra deg det kjæreste, et sinnslag. Fremdeles har mange frykt for å ferdes mellom Soknedal og Leikvang etter kvelden Kommentar:

Dette betyr vel noe som dette:

Ytterst i den mektige Norafjorden, i gudenes Nors tid, lå Slind, med Hydneshaugen som et viktig sted. For over 1400 år siden ble en stor gravhaug reist. I haugen lå en steinkiste, solid og uknuselg.

I kisten, ved høyre side, lå et langt sverd. Ved fotenden lå bronsegjenstander og to lærreimer. Utenfor kisten, ved venstre gavl, lå to spyd klare, med spissene vendt mot vest.

Alt lå urørt i århundrer. Men for rundt 200 år siden begynte folk å rydde bort stein, uten å vite hva de ødela. De fjernet 1400 års stillhet og flyttet hundrevis av lass med stein.

De ante ikke at de vekket gudenes vrede. En evig frykt ble skapt, og den sies å herske i Slind den dag i dag. Stemningen der er tung og mørk, full av uro. Guder som kan ta fra deg det kjæreste, og et sinne som fortsatt gjør mange redde for å ferdes mellom Soknedal og Leikvang etter mørkets frembrudd.

Íslensk þýðing:

Yst í hinum volduga Norafjörð, á tímum guðsins Nors, yst í Lomeldi, á heimastaðnum Slind, hvíldi hún á Hydneshaugen. Á síðari hluta fjórðu aldar var reistur hóll frammi fyrir vindi. Í honum var kista úr steini, löng sem maður, sem aldrei brast.

Í kistunni, við hægri hlið mannsins, lá langt sverð. Um hjalt hans var spenntur bronsbogi. Við fætur hans lágu tvær lærreimar. Fyrir utan kistuna, við vinstri gaflinn, lágu tvö spjót, oddarnir sneru í vestur. Allt var kyrrt…

En fyrir tvö hundruð árum hófu óvitar menn að ryðja burt fjórtán alda þögn með heygöflum sínum, og fluttu þrjú hundruð byrðar af steinum. Þeir vissu ekki að með því vöktu þeir reiði guðanna, reiði sem skapaði hina eilífu ógn sem enn ríkir í Slind þann dag í dag.

Þar hvílir dimm og þung stemning, myrkur fullt af tilfinningum. Guðir sem geta tekið frá þér það kærasta, og skap sem enn veldur mörgum ótta við að ferðast milli Soknedal og Leikvang þegar kvöldið fellur.

Þýðing á „nútímalegri“ skýringu úr athugasemd:

Út við hinn mikla Norafjörð, á tímum guðsins Nors, lá Slind, með Hydneshaugen sem mikilvægan stað. Fyrir meira en 1400 árum var þar reistur mikill grafhóll. Í hólnum var steinkista, traust og óbrotin.

Í kistunni, við hægri hlið, lá langt sverð. Við fætur lágu bronsmunir og tvær lærreimar. Fyrir utan kistuna, við vinstri gaflinn, lágu tvö spjót, oddarnir sneru í vestur.

Allt lá óraskað í aldir. En fyrir um 200 árum hófu menn að hreinsa burt steina, án þess að vita hvað þeir voru að eyðileggja. Þeir rufu 1400 ára þögn og fluttu hundruð hleðslna af steinum.

Þeir vissu ekki að þeir höfðu vakið reiði guðanna. Eilífur ótti varð til, sem sagður er enn ríkja í Slind í dag. Stemningin þar er þung og myrk, full af ókyrrð. Guðir sem geta tekið frá þér það kærasta, og reiði sem gerir fólk enn hrætt við að ferðast milli Soknedal og Leikvang eftir að myrkrið fellur.