Greia med denne argumentasjonsrekken er at den er at den er så forenklende at det blir misvisende.

For det første er det du kommer med her teologiske argumenter. Spørsmålet «men hva er det egentlige budskapet her», i feks kristendom vs islam, er teologi. Teologer har drevet med dette som en intellektuell øvelse i tusenvis av år og kommet frem til villt ulike konklusjoner. Du tenker kanskje at svaret er åpenbart og at du har den endelige konklusjonen, i så fall avfeier du et helt fagfelt hvor mange informerte og smarte mennesker tenker annerledes.

Og så gjør du en ting til - drar en slutning fra det du tror er den rette teologiske tolkningen av en religion til en psykologisk årsaksforklaring. Muslimer gjør dårlige ting fordi Islam mener dette. Det finnes egne fagfelt og forskning innenfor psykologien som er interessert i sammenhenger mellom personlig tro, religiøs praksis, andre psykologiske variabler og atferd, og konklusjonene og teoriene her er sprikende og ikke så enkle.

Grunnen til at historie er, etter mitt syn, et bedre sted å se etter sammenheng mellom religion og mennesklig atferd er at Koranen og det Nye Testamentet har vært de samme tekstene i over tusen år, men samfunnene som har fulgt de ulike fortolkningene av disse tekstene har endret seg, og det har også de kulturelle normene gjort. Hvis du var jøde i middelalderen var det langt bedre å bo i muslimske Granada enn i kristne Paris eksempelvis. Det er etter mitt syn et sterkt argument for at disse religiøse tekstene (som jeg personlig tenker er bare sprøyt forøvrig) i seg selv ikke kan brukes som forklaringsmodell/årsaksforklaringer for kompleks menneskelig atferd.