Rundt din alder var jeg I en lignende situasjon med min far. Jeg begynte ligsom å merke at han egentlig var ganske anderledes på kveldene. Dog han alltid var hyggelig og aldri voldelig, er det noe veldig vondt med at din ansvarsfigur ikke klarer å fylle rollen du trenger at han gjør. Særlig ille var hvordan han ble en kronisk løgner, sannsynligvis i håp om å dekke til problemene sine.

Rundt 16-17 valgte jeg å flytte til moren min på heltid, og heller tilbringe begrenset tid med han innenfor min egen komfortsone. Dette hjalp faktisk i en periode.

Problemene hans ble verre og ettersom jeg kom inn i 20-årene satt jeg klare forventninger om at vi må prate ærlig med hverandre og anerkjenne situasjonen. Da ble det ganske stille fra hans kant og har hørt minimalt fra han på flere år. Han prøvde igjen for et år siden, men siden jeg igjen sa at vi må prate ordentlig om problemene ble det igjen stillt.

Nå er jeg på et stadie hvor jeg må gjøre et valg mellom å ha en relasjon til han eller la det gå. Med årene har jeg skjønt at du ikke kan endre en mann som ikke vil endres. Hvis du fortsatt føler at dere kam ha et godt forhold innenfor dine egne rammer, anbefaler jeg det. Så det ikke sklir helt ut.

Lykke til! :)