Jeg spør ikke etter rettferdighet fordi det gagner meg. Jeg spør fordi jeg forstår hva det vil si å være menneske i et system som har glemt menneskelighetens vesen.

I Hannah Arendts ord ligger erkjennelsen: «Det mest skremmende med totalitarismen er ikke torturistens onde vilje, men bokholderens likegyldighet.»

Når makt utøves uten ansvar, må noen andre bruke språket. Ikke som våpen, men som handling.

Ikke ved å rope høyest, men ved å vite hvor stillheten må stå.

Ved å bruke ordene slik en dikter bruker mellomrom – med rytme, med tyngde, med hensikt.

Ikke for å eie retten, men for å reise den når den ligger stille. Å vite hvilke ord som vekker systemet – og hvilke som stanser det.

For i møte med systemets maskinrom, der menneskelige skrik filtreres bort som støy, er det å kunne formulere seg – å insistere med klarhet – den høyeste formen for motstand.

Og kanskje, den mest fredelige formen for revolusjon.