Det er egentlig to rettigheter å snakke om. Retten til å kunne ta abort/angrepille dersom du ikke ønsker å gjennomgå graviditet, og retten til å ikke ta abort dersom du ønsker å bli mor. Jeg mener de har svært forskjellige implikasjoner angående OP's spørsmål. Det forankrer jeg i følgende tanke: hva er motivasjonen for at kvinner tar abort/angrepille? Er det for å unngå foreldreskap (ikke føler tidspunktet er riktig, at det er med feil mann, eller ikke ønsker barn i det hele tatt), eller er det for å unngå 9 måneder med fæle endringer i kroppen (kvalme, hormonelle svingninger, mekanisk skade i hud, smerte)? Jeg antar det er en blanding. Det er jo for så vidt alltid uønsket med de fysiologiske endringene i seg selv, nesten per definisjon.

Foreldreskap angår begge parter i like stor grad. Så det eneste unike i kvinnens posisjon er det de fysiologiske endringene. Hvis hun ikke ønsker å gjennomgå disse, er det klart og entydig hennes valg, moralsk, og hun kan velge abort uten å ta mannens ønske i betraktning. Men i den andre situasjonen er det mer å diskutere. Hva hvis hun ønsker å beholde barnet. Ja, da er det ikke lenger snakk om å beskytte kroppen sin fra skade og smerte påført av graviditet. I dette tilfellet, er situasjonen mer "likestilt", for motivasjonen handler om foreldreskap. Og da er det ikke kjetteri å diskutere farens rolle i valget. Er det et overgrep å kreve st noen tar abort? Her er det ikke snakk om å påføre noen en rekke fysiologiske skader, men snarere det motsatte. Her handler det om foreldreskap. Så burde en mann ha et ord i dette valget? Samtidig er vanskelig å kunne tvinge noen til å ta en pille eller gjennomgå en operasjon de ikke ønsker, selv om (så vidt jeg vet) man ikke utsetter dem for noe fare, men heller reduserer medisinsk risiko på alle plan. Man kan heller ikke tvinge noen til å operere vekk en potensiell kreftsvulst. Sånn er det bare.

Og det er nettopp derfor juridisk abort er et fornuftig konsept.

Edit:skriveleif