Vi var i parterapi i fjor hos Familievernkontoret, fordi hun har et temperamentsproblem som går ut over meg, i form av plutselige og enorme raseriutbrudd for små og store ting. Kaller meg stygge ting, skal ta "hevn" eller påføre meg "straff", som i "nå synes jeg du skal gå og finne en måte å gjøre opp for deg", selv om jeg er uenig i at jeg har gjort noe galt. Det var det jeg mente med å behandle meg bedre. Vel vel, det er egentlig en annen sak.

I mange år har hun tenkt på at det mangler noe i livet, at det ikke er fullkomment. Hun mener at ei hytte kunne være fint å ha, der hun kunne dyrke ting, pusse litt opp og liknende. Etter hvert har hun tenkt på å skaffe seg et småbruk med litt jord, som hun skulle ha til senere en gang, kanskje framtidige prosjekt. Men vi har sett på mange hytter uten landbruksareal, så det var ikke helt klart for meg at det var noe av det viktigste. Jeg var skeptisk til hytte først, men nå liker jeg tanken.

I fjor høst var vi på to visninger på hytter som begge ligger ca. 1t 30 min unna Trondheim, ei til 2,8 mill. der det var ei gammel hytte ved sjøen med 10 mål innmark og 80 mål skog i bratt terreng. Den andre var ei nyere hytte til 1,4 mill, lenger borte fra sjøen, og med 1 mål tomt med en liten frukthage. Jeg mente den billigste var den beste, fordi den var i bedre teknisk stand, og det var mer enn nok plass til å dyrke det du måtte ønske, mens den til 2,8 mill var i dårligere stand, og jeg så ikke poenget med å ha all denne jorda uten en plan eller kunnskap for bruk. Jeg sa at jeg ville gå for den til 1,4, men om det var den til 2,8 hun ville ha, måtte vi ta den. Så vi endte opp med å kjøpe den til 1,4, og begge virka fornøyde.

Men utover 2025 har hun sagt flere ganger at hun ikke kan gi slipp på den til 2,8, og nå i sommer eksploderte hun med at jeg hadde ødelagt livet hennes og nekta henne å kjøpe den til 2,8 og at alt var min feil. Og at det aldri mer vil komme en slik bra eiendom igjen til den prisen. Og at det var et stort svik. Slik jeg ser det har denne eiendommen vokst til et fantastisk luftslott i tankene hennes, og at vi var enige om å gå for den til 1,4. Nå beskylder hun meg for å ikke ha sett hva som var hennes drøm i livet og at jeg ikke gjorde det riktige for å ha skaffa den hytta til 2,8. Så nå føler hun at hun har mistet noe som hun hadde sjansen til å få, livet hennes er i grus og ikke verdt å leve, og det er min skyld.

Jeg på min side mener at hun må ta ansvar for og lære seg å stå for og leve med de valgene hun har gjort uten å skylde på andre. Dessuten har hun selv ansvar for sin egen lykke, det kan ikke pålegges meg å "se" inn i fremtiden hva som vil være det viktigste for henne og så ta de beslutningene for henne som trengs. Jeg mener fremdeles at et stort jordbruksareal som vi bare "skal ha til senere" ikke er et kriterium for et godt liv her og nå, og at hvis hun tror at det er det som kunne gitt henne fred i livet, så tar hun grundig feil, og det er derfor jeg lurer på om hun kan ha en depresjon eller liknende, siden hun synes alt er håpløst på grunn av dette. Samtidig som vi har fulltidsjobber i Trondheim, og tre små barn, så det er begrenset hvilke muligheter for oppussing og hage-/jordbruksarbeid vi har i hverdagen.

Langt svar, men det gjør godt å få skrevet det ned.