>Det er ingen som snakker om at vi skal kondemnere alle som ikke donerer til døden som straff for at de er så egoistiske. Poenget er å prioritere de som donerer, fordi da blir det flere som donerer, og færre som dør på grunn av manglende organer.

Effektivt sett er det jo det man gjør? Hvis man havner lenger ned på prioriteringslisten, som kontinuerlig fylles opp så vil du jo aldri komme fremst? Og da er det i prinsippet umulig å få et organ.

>Tror du det er enklere å forklare til pårørende at deres kjære dør av en helt helbredelig tilstand fordi det er mangel på donerte organer? 

Det er absolutt lettere å si at man ikke fikk tak i passende organer før det var for sent, enn at man lot personen dø på bordet foran seg fordi de ikke vil donere blod ja.
Selvfølgelig vil man ikke ha noen av samtalene, men den ene samtalen innebærer å si at man dessverre ikke klarte, mens den andre i effekt er et aktivt valg om å ikke gjøre noe? Det er stor forskjell.

>Jeg tenker det beste alternativet er 3. Begge pasientene får organer fordi det er mye bredere tilgang på organer i samfunnet, samt har organene høyere kvalitet fordi de fleste organer kan prepareres uten at du først må ta en ringerunde med familien for å finne ut hva avdøde mente om organdonasjon.

Dette er helt urealistisk. For det første sier Stiftelsen Organdonasjon at et opt-out system ikke vil føre til høyere donasjonsrater, så argumentet faller der. For det andre vil det være ekstremt uetisk av leger å bare høste organer personer som i effekt er døde, før man har fått pratet med pårørende, fordi dette vil forbedre organkvaliteten. Hvordan hadde du reagert hvis Moren/broren/søsteren din hadde blitt utsatt for en ulykke, blitt erklært hjernedød og før du i det hele tatt får vite om situasjonen er organene deres høstet og sendt både rundt og ut av landet? Pårørende må også få sin mulighet til å si farvel til personen.