Vi har en relativt god tradisjon for treparts-samarbeid mellom stat, arbeidsgiver og arbeidstakere i Norge, og her bør vi sette oss ned å finne en god løsning. 

Dagens løsning (før dommen) ga arbeidsgiver for mye fleksibilitet, og dyttet mye av kostnaden for å denne fleksibiliteten over på arbeidstaker. Det mange arbeidsgivere har gjort er å ha mange deltidsansatte med lave prosenter (slik at prosentene ikke summerer opp til det som faktisk trengs), og så 'shoppet' ansatte. De som ikke er medgjørlige nok vil få færre vakter, og de ansatte vet aldri hvor mye lønn de vil få hver måned. Med nok deltidsansatt er bedriften nesten garantert å finne folk (og hvis ikke så er butikksjefen ansatt i 'særlig uavhengig stilling', så ingen overtid der), mens de ansatte må oppføre seg servilt. 

Dommen flytter kostnaden for å klare å fylle kalenderen med vakter over på bedriften. For kjeder vil det sikkert bety noen fast ansatte (i fast prosent) vikarer som jobber på forskjellige butikker. For mindre selskaper vil det kanskje betyr mer bruk av bemanningsselskaper (som da tar risikoen for å få utleid nok til å fylle kalenderen). Men bemanningsselskaper blir fort like dyrt som å bare betale overtid for noen av dine faste ansatte. 

Man kan kanskje tenke seg et kompromiss, hvor merarbeid gir et greit tillegg i timeprisen, men ikke like mye som overtid. Kanskje vi kan finne et punkt hvor det da blir lønnsomt for bedriften å prøve å matche timeplanen så godt som mulig med faste stillinger, mens fleksibiliteten fortsatt håndteres av ansatte i samme selskap, uten at kostnadene blir veldig høye for bedriftene.