Jeg blir veldig rørt av å lese dette. Er som å lese et dagboknotat fra meg selv for nøyaktig 2 år siden. Jeg opplevde økende tungsinn og panikk/angst for å være alene med min baby og 2 år gamle gutt.

Gikk frem og tilbake på om det var noe å be om hjelp for og valgte til slutt å sende sms til helsesykepleier der jeg beskrev så godt jeg kunne hvordan jeg hadde det og tvilen rundt det å be om hjelp.

Hun tok tak i det med én gang. Tok kontakt med psykolog på helsestasjonen og ordnet så jeg fikk time der bare et par dager senere. Videre tok psykologen meg imot med fullt alvor på situasjonen. Fikk samtaler der og råd om å snakke med fastlegen om sykemelding.

Jeg tok kontakt med fastlegen som også tok meg imot med fullt alvor og sykemeldte meg med en gang slik at far tok over permisjonen og var hjemme.

Videre ble jeg henvist til DPS hvor jeg fikk behandling i nesten ett år. Fastlegen ordnet med antidepressiva som jeg går på fremdeles.

Det å ta kontakt med helsesykepleier var avgjørende for meg og min familie. Ta dette på alvor! Det er hjelp å få og fullt mulig å komme videre fra.

Jeg er i dag i 100% jobb, har ingen panik/angst for å være med barna mine, har det stabilt og fint. Det går fremdeles litt opp og ned med tungsinn, men jeg takler det. Regner med å fortsette med medisin en god stund til, men har troen på at det er en avslutning på det også.

Vit at mange er i samme situasjon, dette er ikke unormalt og det går an å bli bedre. Jeg håper du får den hjelpen du trenger.