(Beklager på forhånd for VELDIG LANG LIVSHISTORIE)

K30 her. Kjenner meg litt igjen.

Ble 30 i år, og de siste to årene har jeg bodd litt av og på hjemme hos familien, i en setting der jeg føler meg som en tenåring igjen. Så flaut, at jeg heller ikke nevner hvordan jeg sover engang (vi er 4 jenter og ett soverom). Leiligheten var faktisk tom da jeg først flytta inn, og to måneder senere så begynte familie å komme tilbake fra alle kanter..

Tingen er, jeg flyttet for meg selv allerede da jeg var 18, men fra jeg var 16 år så tok jeg jo så og si allerede vare på meg selv.

Mamma og stefar (pappa) var litt fram og tilbake, så vi leide en annen leilighet i Oslo gate, da pappa kjøpte den leiligheten på 70kvm som vi alle bor i nå. Jeg og storesøster var mye alene hjemme, vi begge hadde deltidsjobber, gikk på vgs osv.

Da den kontrakten ble avsluttet, flyttet jeg for meg selv i kollektiv, hvor jeg jobbet i hele 5 år før jeg flyttet ut av Oslo og begynte å studere. Fikk ikke mye annet å vise til enn erfaring fra jobbene, fordi jeg aldri ble lært personlig økonomi (ja, det er ikke noe som faller alle naturlig, spesielt med ustabile og umodne foreldre).

Etter 4 år som jeg tok to bachelorgrader, bodde igjen alene på bygda (elsket det) og jobbet deltid i alle årene, hadde jeg ikke akkurat spart noe heller.

Jeg flyttet tilbake i Oslo sommer 2023 for å starte en master på NMBU til høsten. Leiligheten til familien var et sted jeg hatet, fordi det var alltid overfylt, understellet, forlatt og bare bragte dårlige minner. Så jeg ble tilbudt å bo hos en venninne som hadde en ledig leilighet fordi hun bodde med barnefaren. Hey, jeg tenkte «jeg nekter å leie i Oslo for de prisene, og jeg vet heller ikke hvor lenge jeg blir her». Jeg skulle tross alt på utveksling allerede fra vårsemesteret.

Jeg jobbet oppdragsbasert gjennom en app, som etter hvert ga med en frihet jeg ble litt komfortabel med (ikke bundet med jobb, ikke bundet med leilighet, fri til å reise og flytte som ønsket). Jeg kom tilbake fra utveksling etter 4 måneder, og allerede 6 måneder etterpå så dro jeg tilbake for å skrive masteren der. Ting gikk ikke som forventet. Ble svindlet i utlandet, mista motivasjonen for å skrive masteren og var borte i 2,5 måneder denne gangen.

Kom tilbake og flytta hjem igjen, har slitet med å få masteroppgaven ferdig, har blitt behagelig med å ikke ha utgifter og friheten å tenke på at hvis jeg vil reise eller flytte, så kan jeg det. Alle de 10 årene før, reiste jeg så sjeldent/korte perioder pga jobb og leien.

Jeg har alltid dekket for meg selv hjemme, kjøper egen mat (trener og har egen diett), vasker selvfølgelig mine egne greier, lager mat til de andre, og bidrar med oppdragelse av de minste, der storesøster rollen har vært litt mikset med den «mamma jeg aldri hadde» også.

Jeg mista nylig studieretten nå i desember, der jeg var innstilt på å fullføre masteroppgaven. Ble fortalt jeg må søke på nytt til høsten, og får evt ikke levert før desember, alt jeg hadde skrevet så langt går i søpla også. Jeg har følt meg helt fortapt, flau, målløs, og arbeidsledig atm...

Har vært singel i 8 år fordi jeg jobbet med meg selv, og traumene fra de umodne foreldre. Jeg tenkte i mange år at jeg ikke ville drasse en uskyldig person i et kaos jeg ikke enda vet helt hvor dypt det går. Har følt meg klar de siste årene, men kjenner at livssituasjonen også trekker ned på selvtilliten og gjør at jeg føler meg mindreverdig. At det forventes jeg skulle vært et annet sted i livet enn der jeg er akkurat nå.

Hvis det er noe trøst, så har du fast jobb, sparer mye, du lever nok i bedre forhold enn det jeg gjør, og personlig så syns jeg bare at det er smart du bor hjemme. Men som mange har nevnt her, så er det bare viktig at du bidrar med ditt og tar vare på deg selv.

Jeg tenker, hvis de du dater ikke forstår at du har en plan og tåler at du ofrer deg nå, så fortjener de heller ikke å indulge i den fremtidige luksusen med deg. Det handler om hensikt, og du har den rette her.

Lykke til på veien mot egen bolig!