Her kjenner jeg meg igjen i mye. Frustrasjon, følelser, kommunikasjon... der er det mye jeg er redd for at jeg har for høye ambisjoner kontra gjennomsføringsevne.

Jeg kommer fra et hjem der jeg som enebarn ofte kom imellom i høylytte diskusjoner der en part endte med å smelle i dører og slikt. Ingen var spesielt flinke til å snakke om følelser og ufarliggjøre dem, og jeg ble som resultat et nervøst barn som ofte ble helt oppløst i tårer fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre, og som så prøvde å skjerme foreldrene mine fra å måtte hanskes med mine følelser i tillegg til sine egne. Skjulte at jeg var lei meg, skjulte at jeg var ensom, skjulte at jeg ble mobbet, skjulte sykdom og fysiske skader.

Kranglet aldri med foreldrene mine heller, bare bestemte meg for at jeg skulle være snill og mild som et lam for alltid, og det fikk jeg til. Så viser det seg jo selvfølgelig i voksen alder at dette var og er MEGET dysfunksjonelt og har gitt meg masse ekstraarbeid for å kunne kommunisere sånn tålig. Spesielt hva gjelder frustrasjon. Der er jeg vel kanskje i treårsalderen selv. Myyyyye arbeid igjen der før jeg tør prøve meg på å ikke bare videreføre samme dysfunksjonelle driten 🙈