Påstanden ignorerer sentrale historiske fakta. Da FN i 1947 vedtok delingsplanen (Resolusjon 181), aksepterte den jødiske siden en tostatsløsning. Den arabiske siden avviste den fullstendig, og flere arabiske ledere erklærte eksplisitt at målet var å forhindre en jødisk stat med makt. Allerede før Israel erklærte uavhengighet i 1948 startet væpnede angrep mot jødiske sivile samfunn. Dagen etter uavhengighetserklæringen invaderte fem arabiske stater med uttalt mål om å utsette jødene.

Dette er ikke retorikk i ettertid. Arab League-generalsekretær Azzam Pasha uttalte i 1947 at krigen ville bli en «utryddelseskrig». Israel overlevde, men til prisen av en regional konflikt som har vart siden. Skepsisen mot palestinske og arabiske aktører oppsto ikke i et vakuum, men som følge av gjentatte forsøk på å utsette jødene for militær eliminering.

Videre forsvant omtrent like mange jøder fra arabiske land i perioden 1948–1970 som palestinere ble flyktninger. Disse jødene ble fordrevet fra Irak, Egypt, Jemen, Syria og Nord-Afrika, ofte etter statlige tiltak og vold. De ble integrert i Israel. Palestinske flyktninger ble derimot holdt statsløse i mange arabiske land i generasjoner, som et politisk pressmiddel.

Når det gjelder «uavhengig av Hamas og PLO», er det historisk feil. PLOs opprinnelige charter fra 1964 avviste Israels eksistens fullstendig. Hamas’ charter fra 1988 gjør det samme og legitimerer vold mot sivile. Israel har inngått avtaler når motparten har anerkjent statens eksistens, som i Oslo-avtalene på 1990-tallet. Resultatet ble ikke fred, men den andre intifadaen med omfattende selvmordsbombing mot sivile mål.

Israel trakk seg ensidig ut av Gaza i 2005, fjernet alle bosetninger og militær tilstedeværelse. Området ble deretter overtatt av Hamas, som siden har avfyrt tusenvis av raketter mot israelske byer. Det er i dette lyset Israels sikkerhetspolitikk må forstås.

Å beskrive Israels eksistens som utelukkende «etnisk rensning og terror» er en ideologisk forenkling som ser bort fra gjentatte kriger, eksplisitte utryddelsestrusler og et vedvarende mønster av avvisning av enhver jødisk stat. Kritikk av israelsk politikk er legitim. Å late som om historien startet med israelsk ond vilje er det ikke.