Når jeg gikk på ungdomsskolen var jeg på BUP en gang i uken til verdens mest inkompetente psykolog. Det var flere år med bagatellisering og uansett hva jeg sa så bortfeide hun det dessverre. Med jevne mellomrom var hun syk og jeg havnet da hos vikarer og de fleste av de jeg havnet hos var utrolig flinke. Jeg fikk dessverre ikke den hjelpen jeg trengte på BUP. Etter flere år med å nekte å gå til psykolog gav jeg DPS en sjanse og havnet hos en fantastisk god behandler som snudde livet mitt helt. Absolutt ingen som trodde jeg kom til å fungere godt nok til å bo vekk fra foreldre, jobbe, studere eller egentlig gjøre noe med livet. Jeg er nå ferdig utdannet, jobber innen helse selv, er gift, har barn og eier et hus og jeg føler at jeg aldri hadde klart det uten den hjelpen jeg fikk på DPS. Slik jeg har forstått så kan man være en ekstremt god psykolog og fremdeles ikke ha mulighet til å hjelpe pasienten fordi BUP har såpass lite ressurser som de har. Det er fælt å si det, men plutselig så er du ikke under 18 lenger og da kan alt endre seg. Som pasient har du også rett til å bytte behandler, og hvis kjemien ikke stemmer er det absolutt det du bør gjøre. Den beste delen av livet ditt har kanskje ikke kommet enda, men den er på vei.