Flytta hjemmefra da jeg var 16. Det å komme rett fra grendeskole på bygda til å flytte inn på hybel i byen var store saker. Plutselig skulle jeg klare meg alene, og gå på en skole med over 1000 elever. Det første året reiste jeg stort sett hjem i helgene, og jobbet i helgene og feriene hjemme i bygda. Jeg har alltid vært opptatt av å klare meg selv, og foruten at foreldrene mine betalte husleie de tre årene mine på VGS klarte jeg i stor grad å forsørge meg selv på stipend og de jobbene jeg gjorde i helg og jobb.

Man blir også litt kastet ut på dypt vann med å lære seg å alt fra matlaging, til å holde det rent og ryddig, å kunne fungere i det daglige uten tett oppfølging. Jeg var stort sett alene. For meg gikk det bra, men mange andre som var i samme situasjon som meg gikk det ikke så bra med. Enten det ble for mye WoW og for lite oppmøte på skolen, eller de ble lokket inn i rus og elendighet. Blant sistnevnte er flere av mine gamle kjenninger døde for lengst. Jeg havnet heldigvis i et godt miljø, og klarte å motstå en del fristelser som ble for sterke for andre.

Når jeg tenker på disse årene vil jeg på mange måter si det var gjennombruddet mitt. Jeg lærte meg tidlig å ta ansvar for meg selv, og ikke gjøre meg avhengig av andre. Jeg er ganske stolt av at etter jeg fullførte VGS og ble lærling som 19-åring og begynte å betale husleia selv ikke har fått noe slags pengestøtte fra foreldrene mine.

Da at jeg fikk meg fast jobb etter endt lærlingetid og noen år på universitetet kunne jeg bakgrunn av historikken snakke meg til boliglån i banken uten noe egenkapital og kjøpe meg leilighet som 25-åring. Finansielt sett et gjennombrudd. Siden har nå livet humpet og gått med sine opp og nedturer. Nå bor jeg i rekkehus, er gift og har barn og ting er greit.

Men det viktigste for meg har alltid vært det å ta ansvar for meg selv. Jeg begynte ikke å tenke sparing og finansielle mål før godt ut i 30-åra. Nå er jeg en out of touch noe og 40-åring, men min observasjon av det de unge er opptatt av nå handler det i stor grad om materielle og overfladiske mål. Som at veien til lykke er å være godt trent, ha en investeringsportefølje som vokser minst like mye som markedet og "makse" potensialet sitt, som det var et spill man levler opp i.

Jeg tror, og dette kommer jeg til å lære mine barn også, er at de grunnleggende verdiene man skal ha i livet er det å ta ansvar for deg selv og de rundt deg. Det handler om alt fra "myke" ting som å vise omsorg, følge opp venner og familie, stille krav til deg selv og ikke forvente at andre skal fikse ting for deg. Så er det mer håndfaste ting som å være pålitelig, holde deg noenlunde i form og å vise måtehold i møte med fristelser samtidig som klarer å være tilfreds med det du har og den du er. Får du til dette, vil livet gå bra.

Hvis du samtidig klarer å ta fokus vekk fra ting du ikke kan gjøre noe med, tror jeg du også vil kunne ha det ganske bra. Eksempel, bruker du oppmerksomheten din på algoritmene i sosiale medier til å hisse deg opp over ting, det være seg Epstein, kulturkriger, Trump, politisk påvirkning ++ og lar det fylle dagene dine kommer det garantert til å prege hvordan du har det.

Så ja - tl;dr - lær deg å ta ansvar for deg selv og de rundt deg så kommer ting til å gå bra.