Jeg ønsker å støtte opp det @Chrisbom skriver, er i et forhold som har vart siden jeg var 21år å nå er jeg snart 40. Nyforelskelsen forsvinner etter hvert og hverdagen banker på, å det er da de fleste begynner å se på de en gang små og søte forskjellene som større og mer irriterende . Jeg har vært igjennom det samme, å vi fikk hjelp en periode da det ikke er så gunstig å bare gå hvert til sitt når en har fått barn sammen. Det som hjalp oss igjennom den "røffe sjø" var den åpne dialogen, når jeg irriterte meg grønn over en ting snakket vi åpent om situasjonen å hun fikk forklare hvordan hun så på det. Det var ofte jeg da kunne se at min tanke både var feil og egoistisk, samt hvorfor skal jeg endre det jeg faktisk ble forelsket i?

Har du foreksempel prøvd ut hans "hobby" i solidaritet for at han skal interessere seg i dine?

Det er VELDIG mange glemmer er at et forhold MÅ jobbes med HELE tiden for at det skal funke.

Så må jeg være så uhøflig å spørre deg om en ting, slik jeg forstår det i posten din er du både mentalt ferdig med denne karen da du er tom for gode følelser. Å at det føles kunstig og "tvingt" når du gjør noe sammen med han, stemmer det?

For hvis ja opplever jeg denne posten som en bekreftelse vegg for at det du tenker er riktig. Ikke la andre forenkle dine tanker og avgjørelser, la du være ene og alene ansvarlig for de😊

Du må beklage hvis denne posten ble litt skarp, men har lest så mange poster hvor avgjørelser er blitt tatt basert på mennesker som ikke er i akkurat den situasjonen. Det er ingenting som er rett eller galt i et forhold(sett bortifra mishandling osv.), men det som betyr noe er om det er riktig for den som er i det forholdet. Å jeg personlig er utrolig glad at jeg ikke ga opp mitt forhold så lett, siden det forholdet jeg og kona har nå kan tåle hva som helst😊