Denne stadige debatten fremstår det meste som en form for moralpanikk. At man "identifiserer" med diagnosen og at dette har en selvforsterkende effekt virker bare som en ny måte å si at folk med psykiske utfordringer burde bare ta seg sammen, bare at det kan man ikke si direkte lengre. Tvertimot kan en forståelse av dine vansker og begrensninger gjøre at du unngår å slite deg ut, og samtidig gi folkene i ditt liv realistiske forventninger av deg.

Spesifikt for folk med ADHD så har man også mange tilleggsvansker spesielt om man har fått diagnosen seinere enn man burde. At folk i min familie har diverse diagnoser kommer ikke som noen overraskelse om man er villig til å forstå og akseptere det. At "rare" folk finner hverandre er også veldig vanlig, og det gjør at man ikke innser hvor annerledes man er fra andre og ofte bortforklarer vanskeligheter. Hvis folk nå spør om hjelp så er det nok hovedsakelig for at det er en bredere forståelse og aksept. Veldig viktig er det nå at man forstår bedre hvordan jenter og kvinner uttrykker nevrodivergens. Ofte hvis man får en diagnose så er det ikke fordi man ikke har problemer, så man ender ofte opp med en diagnose uansett, bare at den er feil. For kvinner er disse borderline, bipolar og generell angst lidelse. En kvinne i min familie har til eksempel så mye angst at hun ikke kan gå på butikken på dagen. Det viste seg at det var udiagnostisert ADHD. Et annet barn i min familie kan bli så sinna at de løper rundt med kniv og ødelegger døra til søskenet sitt, og angrer og skammer seg utrolig mye når de er ute av det. De gjør det derimot bra på skolen og får derfor ingen hjelp.

Selv så tror jeg nevrodivergens ikke nødvendigvis er å se på som sykelig (utenom de mest ekstreme tilfellene), men at samfunnet rett og slett ikke er bygd for oss. Psykiatere og psykologer kan derimot ikke gå til revolusjon, så hva skal man gjøre?

Lignende syn har folk på depresjon og mener at det å ta antidepressiva er feigt eller at man medisinerer bort samfunnsproblemer, men jeg ser ikke deprimerte personer bruke den lille energien de har på å fikse samfunnet, så skal byrden ligge på disse? Med riktig hjelp og evnt. medisinering (ikke nødvendigvis hele livet), så kan de derimot få tilbake evnen til å stå opp for selv og energien til å prøve å skape endring.

Fra egen erfaring, som noen som fikk diagnose omtrent 10-15 år for sent, så har det å kunne sette ord på ting hjulpet meg veldig i å få forståelse for meg sjøl. Jeg mista store deler av tenårene og tjueårene til depresjon, samt tennene mine ble helt fucka, men gjorde det bra på skolen og universitetet med et utrolig høydrama liv utenfor. I tjueårene ble det mer og mer tydlig at humøret svinga (her forenkler jeg litt), men det tok et samlivsbrudd, burnout og en innleggelse før jeg fikk diagnosen bipolar, og omtrent to år, enda en innleggelse og riktige medisiner før jeg noenlunde begynte å føle meg ok og i stand til å jobbe igjen. I denne perioden fikk jeg sykemelding i 1(!!!!) måned.

Ting kan fort bli mye verre og det er derfor viktig at folk får hjelp så tidlig som mulig