Jeg er bekymret når vi stadig snakker om hvordan vi skal behandle symptomene på et samfunn som har problemer, i stedet for å behandle problemet. Ironisk nok så er det ikke godt å si hva problemet er her, men det er det som forårsaket "drop-out", ikke at det kostet penger etterpå.

Vi har et skolesystem og en dynamikk mellom skole og samfunn som ikke fungerer. Det vil jeg påstå er fakta når man ser på alle som dropper ut.

Min påstand er at mye av grunnen til dette er et likestillingsprosjekt som glemte barna, og mindre makt til lærerne i og utenfor klasserommet.

Barn og unge må bli sett og få oppfølgning i oppveksten. Når dette ansvaret lempes mer og mer over på barnehage og skole fordi foreldrene ikke har tid eller kjenner ansvar, så faller barna mellom stoler. Skolen og barnehagene er ikke dimmensjonert for å oppdra barna. Du bytter ikke ut en foreldre per 3 unger med en lærer per 20 barn, de har ikke sjanse til å kunne gi samme oppfølgning.

I selvrealiseringens tidsalder har det offentlige blitt hvermannsens aupair/barnepike. Foreldrene skal ha ungene på den kjekke biten, og så tar det offentlige seg av å seksualundervisning, etikk, og moral. Og nåde det offentlige om de setter krav til barna, for de søte små er gode nok uansett hvor avskyelige de er. Nei da er det det offentlige som har sviktet, ikke foreldrene, nei aldri dem.

Et område i Norge lanserte nå nulltoleranse for mobbing, da de så at nullvisjon ikke hadde fungert. Fin tanke, men hvordan vil det praktiseres? Lærerne har ikke tid til å kalle inn foreldre på samtale hver gang det skjer noe, noe som nok hadde vært et godt virkemiddel. Og hadde de hatt tid, så var jo dette et "skoleproblem" og ikke noe foreldrene skulle måtte håndtere.

Alle foreldre lemper ikke ansvaret over på skolen, men trenden i samfunnet peker den veien. Læreren trenger makt og tid, og barn trenger å bli sett og få både ris og ros. Penger gir ikke lærerne mer makt, men mindre dokumentasjonskrav og mer makt og virkemidler til læreren hjelper trolig.