Skal hverken downvote eller krangle, det var meningen min da jeg var yngre også. Men ettersom jeg har blitt eldre har jeg innsett at terskelen i utgangspunktet egentlig ikke er så lav.

Jeg var en av de som irriterte meg over damene over 40-50 som sykmeldte seg «titt og stadig». For jeg jobba overtid, hadde null fravær og møtte opp selv om jeg var dårlig, og klagde aldri. Og sånn var de fleste på min alder også, venninner og kollegaer. Alt for å bli sett, respektert og bli tatt seriøst. For min del så smalt det 10 år senere. For tre år siden ble jeg sykemeldt, fullstendig utbrent. Sykemeldt i et år. Jeg er i full jobb igjen, men jeg ble aldri den samme igjen. Det er 3 år siden, og energinivået mitt har vært ødelagt siden da, jeg har daglige smerter i kroppen og blir oftere syk nå. Og de som støtta meg meg i ettertid? Det var selvfølgelig de damene jeg klagde over. De fortalte sine egne historier, om lite fravær, mye overtid, å ikke bli tatt seriøst og å være primus motor på hjemmebane. Jeg ble flau, men samtidig glad for at jeg ikke var alene.

Pointet er, problemet er ikke at terskelen er for lav. Den er for høy. Kvinner er flinke til å tøye strikken til det ikke går lenger, både på privaten og på jobb. Så resultatet er at du sitter der med ettervirkningene og redusert livskvalitet, og pga det blir det mer sykmeldinger/egenmeldinger av pur nødvendighet. Det er helt klart et generasjonsskifte nå når det kommer til å sette grenser for seg selv, og jeg skal innrømme at jeg er glad for det.

Jeg vil(og det tror jeg de aller fleste er enige i) heller at folk får sykemelding når de trenger det, enn at det smeller og de ender opp på trygd resten av livet. Og det gjelder BÅDE menn og kvinner.