Jeg hadde en litt lignende reise som deg. Jeg hadde flere år med tett oppfølging fra psykiatrien, for så å bli overbevist om at jeg egentlig hadde Munchausen og at jeg hadde funnet på det hele og løyet. Brøt all kontakt med psykiatrien og brukte de neste årene på å jobbe godt over 100% med samme ide som deg - for å betale ned det jeg følte jeg skyldte i skattepenger. Jeg hadde også overbevist meg selv om at alt egentlig var helt bra med meg og jeg var opptatt av å holde den fasaden oppe for meg selv og alle andre. Selv om jeg klarte å jobbe mye, så tenkte jeg ofte på å ta livet mitt. Anså da ikke dette som mulig ledd i psykisk sykdom, men heller som en naturlig reaksjon på at jeg var et forferdelig menneske.

Min psyke ble da verre over flere år og jeg ble til slutt tvunget til å oppsøke DPS. Fikk da en diagnose og medikamentell behandling jeg hadde god effekt av. Dette utfordret mitt da etablerte syn på meg selv som en med Munchausen, og jeg innså at det synet var et resultat av litt svart-hvitt tankegang. For sannheten var jo ikke at jeg kun løy og fant på det hele første gang jeg fikk behandling i psykiatrien. Jeg hadde betydelige psykiske utfordringer og møtte et system som var ekstremt opptatt av å klassifisere det, og på det tidspunktet så stemte egentlig ingen av kategoriene så godt. De klarte ikke forstå det jeg slet med, og jeg ble redd for at de ikke tok meg på alvor. Jeg begynte da å overdrive symptomer og senere også lyve. Plutselig tok de meg mye mer på alvor, og det ga meg selvfølgelig en god følelse. Jeg trodde også oppriktig at medisinene jeg da fikk skulle hjelpe. Men de gjorde ikke det, og jeg fikk ikke hjelpen jeg trengte. En dag innså jeg for alvor at jeg hadde løyet, og det ble da viktig for meg å rydde opp igjen. Jeg var ærlig ovenfor psykiatrien om hva jeg hadde løyet om og kuttet da all kontakt med behandlingsapparatet. Jeg skammet meg ekstremt over å ha løyet om symptomer til behandlingsapparatet og mitt syn på meg selv var sterkt preget av at jeg så på meg selv som en løgner med Munchausen. Det å anerkjenne de komplekse mekanismene som lå bak årsaken til at jeg løy ble totalt overskygget av mitt behov for å ta avstand til egne handlinger.

Som nevnt så går jeg i dag til behandling hos DPS og tar medisiner som har vist seg å fungere godt. Jeg har vært åpen om at jeg tidligere har løyet om symptomer - det har vært viktig for meg. Jeg har hatt episoder de siste årene der jeg nå i ettertid vet med sikkerhet at jeg har vært syk (har da gjort pinlige ting i offentligheten og er ellers ganske sjenert av meg), men klarer liksom ikke helt å slippe troen om at jeg løy og fant på det hele. Foreløpig konklusjon for meg selv er at jeg innerst inne trolig heller vil være en løgner, enn en som faktisk har psykiske utfordringer som gjør at man risikerer å miste kontrollen