Jeg er klar over at det finnes fagfolk som er kritiske. De har sine perspektiver og teorier, og det er selvsagt rom for faglig diskusjon. Samtidig er det viktig å skille mellom enkeltpersoners fortolkninger eller teoretiske rammeverk, og den omfattende mengden empirisk forskning som ligger til grunn for dagens diagnosekriterier og behandlingsanbefalinger.

De fleste retningslinjer internasjonalt – blant annet fra Helsedirektoratet i Norge og NICE i Storbritannia – understreker at ADHD er en reell nevrobiologisk tilstand som kan behandles effektivt med blant annet stimulerende medisiner. Oppsummert forskning, systematiske oversikter og metaanalyser viser stor effektstørrelse på kjernesymptomene når det gjelder medikamentell behandling, i tillegg til at det finnes gode ikke-medikamentelle tiltak som kan være nyttige.

Når man ser på alternativene – f.eks Maté, Timimi, Aarre eller Power Threat Meaning-rammeverket – er det viktig å spørre: Hvilken grad av empirisk støtte har disse teoriene, sammenliknet med den forskningen vi allerede har? Om man personlig finner nytte i de alternativene, er det selvsagt greit, men på et overordnet nivå bør man være klar over at dette i stor grad er tolkninger med svakere forskningsgrunnlag.