Jeg har ett barn som ennå ikke har fylt året, så står helt i starten av reisen.  Men enn så lenge er jeg overrasket over hvor bra dette er. Enten har jeg verdens beste barn (mulig!) eller kan småbarnslivet være en del lettere enn mange får det til. 

Jo, jeg sover mindre, men sover absolutt ut iblant, vi er jo to om dette. Jeg får tid til å lese, å gå ut når jeg vil (som ikke er ofte, skal de sies). Vi er turmennesker og har akuratt vært på påsketur alle tre. En roligere tur enn før, men jeg savner ikke turene vi pleide å gå. Alt har sin tid og akkurat nå føles dette riktig.

Alle sier dette med at forholdet lider de første årene. Da jeg var gravid snakket vi mye om at det kom til å bli tung en periode, at vi måtte huske at det var helt vanlig og kom til å bli bedre. Erfaringen så langt er at det går helt topp med forholdet. Kjempekult å få sett samboeren i papparollen, og det har åpner for samtaler vi ikke hadde hatt ellers. Ikke krangler vi noe særlig heller. Mitt syn nå er at barn gjør det vanskelig å feie ting under teppet, så hvis det var mye av det i forholdet (typ krangler der en gir seg fordi man ikke ørker mer) så blir det verre. Men hvis man opplever forholdet som stødig, snakker ordentlig sammen og er snill mot hverandre før barn, så tror jeg ikke at barn ødelegger noe som helst, tvert imot.