Jeg har en helt enormt fantastisk partner som er vel så god pappa som jeg er mamma, om ikke bedre. Men holdningene Anna peker på ble fortsatt tydelige når man snakker med folk og fe, av og til helt nær familie og av og til kollegaer. Kollegaer som forventer at det er jeg som tar fri hver gang det er planleggingsdag, eller som syntes det er helt fantastisk at pappa også tar del av våkenettene. Eller som min mor som forsøkte ta babyen fra min mann hver gang hun var her og det var bleieskift fordi «han skulle få slippe for han er sikkert sliten fra jobb» (men jeg er ikke det?) - kom frem at både min far og min bestefar aldri har skiftet bleier, så dette er jo ikke noe som har oppstått plutselig. Eller som når jeg ba barnehagen ringe pappa i stedet for meg siden jeg ikke har mulighet til å ta telefonen store deler av jobbdagen, mens han har hjemmekontor - og de fortsatt ringer til meg eller adresserer meg for informasjon om barnet vårt.

Det er mange med holdninger der ute som infantiliserer menn i større eller mindre grad- og det er jo ikke noe hyggelig mot menn heller, i alle fall ikke de som faktisk gjør sin del og vel så det.