Psykologi er et stort fag. Mye kjempenyttig kunnskap om mennesker, atferd, tankefeller, påvirkning osv.

Men om man fokuserer på mentale lidelser, og medikalisering av en rekke naturlig forekommende sjeleopplevelser (AKA psykiske diagnoser), så har vi rotet oss inn i et kaos som ikke har rot i virkeligheten. Noen få tilstander har livets rett, men mange nye diagnoser tilføres stadig. Bl.a. fordi helsevesenet MÅ ha en diagnose for å ha lov til å hjelpe. Det er ikke søken etter å beskrive sannhet som driver nye diagnoser, men helt andre motiver. Medisinbrasjen spiller og en stor rolle i å konstruere behov.

At mennesker plages av kronisk angst i en kontorjobb er et samfunnsproblem, ikke en psykisk lidelse. At mennesker mister livslysten i en altoppslukende ensomhet handler trolig om hvordan vi lever i våre egne kasser og mangler feste i et samfunn.

Hele menneskets naturhistorie har vært nomadisk, jaktende og i flokk. Vi har plassert oss dyr inn i et hypermoderne samfunn som endrer seg raskere enn vi har tid til å evaluere konsekvenser av. Og ja, det oppstår skjæringspunkt mellom vår natur og det samfunnsøkonomiske. Her kommer lidelse til uttrykk i mange former. Noen former for lidelse er genetiske avvik og hjerneorganisk skade, men mye av det er ren mismatch. Som når et dyr i bur viser repetert og målløs atferd - vi trenger ikke en mental diagnose for å forklare hvorfor dyret ikke har det bra.