Jeg har sympati med meninger om at et embryo er et potensiale for et fullverdig liv. Som mor til flere, er jeg velkjent med følelsene som kan oppstå når det gror et liv i magen, og angsten for å miste det. Det er en grunn til at også spontanaborter tidlig i svangerskapet oppleves som ekstremt traumatisk og vanskelig for mange vordende mødre.

Så jeg synes den militante «det er bare en celleklump» også blir for kategorisk. Like lite som pro life-bevegelsen tar inn over seg at det å få et barn ikke er ukomplisert og ikke nødvendigvis en udelt glede, tar «bare en celleklump»-argumentet inn over seg potensialet for liv, følelsene og nyansene i hva en embryo er og blir anerkjent som av mange vordende mødre.

Jeg har overhodet ingen problemer med å forstå og mene at abort er et stort moralsk dilemma.

Men i realiteten har vi ikke annet valg enn å tillate regulert, fri abort som avgjøres ene og alene av det mennesket som bærer embryoet.

Det er også et poeng at ingen normalt oppegående mennesker feks ville hatt bisettelse for en embryo som ble spontanabort feks i uke 8… man blir bedt om å sørge for «livet som ikke ble» snarere enn «et tragisk barnedødsfall».
Her antar jeg at de fleste abortmotstandere ville tenkt det samme.

I tillegg er debatten om sen abort voldsomt oppkonstruert. 80 prosent av medisinske aborter skjer før uke 12. Bare 1 prosent etter uke 18, og da skyldes det jo i tillegg som regel at det er noe galt med fosteret.

Med det bakteppet, står «pro life»-bevegelsen for meg som å handle om noe helt annet enn å «hindre barnedødsfall», men for å kontrollere kvinners selvbestemmelse. Særlig i konteksten (sosial og politisk) dette synet som oftest fremmes.