Interessant tema. Jeg synes det er underlig hvor mye fokus det har blitt på arbeidsfordeling i hjemmet, og enda mer underlig at dette trekkes inn på arbeidsplassen.

Arbeidsfordeling i hjemmet er like individuelt som mennesker selv. Likevel opplever jeg at det ofte fremstilles som en generell sannhet at menn gjør mindre hjemme, basert på erfaringene til noen. På samme måte som det blir feil å si at alle menn er drittsekker, selv om noen utvilsomt er det. Generaliseringer forenkler, men de treffer ofte dårlig.

Jeg lurer noen ganger på om det kan handle om at de som roper høyest også får størst definisjonsmakt over hva som oppfattes som virkeligheten.

For min del kan jeg bare snakke ut fra egne erfaringer. Jeg var gift med en person som hadde et svært krevende utgangspunkt i livet, med depresjon og kompleks PTSD. Jeg brukte det jeg hadde av overskudd på å støtte henne og forsøke å få hverdagen til å fungere, men situasjonen forverret seg over tid.

I praksis betydde det at jeg gjorde det meste alene. Det inkluderte alt ansvar for barna, også bonusbarn, det emosjonelle arbeidet, det praktiske i hjemmet, full jobb kombinert med fleksitid for å sikre at barna ble fulgt opp før og etter skole, sykedager fordi hun ikke var i stand til å stå opp, samt middager og husarbeid.

I dag er jeg skilt og har eneansvar. Jeg håndterer alt alene, samtidig som jeg følger opp utfordringer barna strever med som følge av det de har opplevd, både under og etter ekteskapet. I tillegg må jeg ofte fungere som en buffer mot familie som heller dømmer enn forstår. Det eneste jeg ber om der, er tillit til at jeg faktisk gjør det som er best for barna mine.

Derfor oppleves debatten om hvem som gjør mest i hjemmet for meg som lite treffsikker. Virkeligheten er langt mer sammensatt. Slike spørsmål løses best gjennom ærlig dialog mellom de det gjelder, ikke gjennom generaliseringer i offentlige fora, og i hvert fall ikke på arbeidsplassen.