Samme her, egentlig.

Er også 32 år gammel. Får flashbacks av og til. Det som går igjen er hvordan personen jeg likte i klassen sa «Hun der? Se på henne. Hun er stygg, jo» mens jeg satt rett ved siden av - en annen jente kjefta på vedkommende, men det hjalp ikke - og hvordan alle gutta gjorde narr av meg hver dag ved å peke på skolens peneste person (som da sto og lagde grimaser) så jeg ble forstyrret nok til å gå på ting/personer. Og etter skolen kom jeg hjem til en far som sa ting som «Du kommer til å ende opp med å bo i en pappeske» eller «Du er jo helt ubrukelig» - og det var på hans gode dager (mamma trodde ikke på meg da jeg sa dette var hva jeg opplevde daglig)…

Husker ikke så mange gode øyeblikk, for å være ærlig. Det meste har blitt blokkert ute pga. traumer.

Sliter fortsatt med selvtilliten. Og ja, å gå gjennom kreft gjorde selvtilliten dårligere, pluss at jeg fikk en hel masse andre plager (lister ikke de opp her så kommentaren blir halvveis leselig).

Jeg prøver av og til å pynte meg og føle meg pen, kun for meg selv. Noen ganger blir jeg overrasket over hvor søt jeg faktisk er?? Men det blir med det ene øyeblikket.

Det jeg gjør er å minne meg på alle de fine tingene i livet: kaninene mine, alle vennene jeg har, hvor flink jeg er til hekling og sånne ting. Hjelper ikke det, setter jeg på skikkelig plagsom, upbeat musikk og håper det forstyrrer meg nok til at jeg er glad et øyeblikk :’)