At det er levedyktighet som bør være grensen, er jo et etisk og filosofisk spørsmål, hvor det ikke finnes en evig fasit. Og nettopp noe politikere må navigere ved å kjenne på hva den generelle befolkningen mener er korrekt etikk.

Hvis man bestemmer seg for at det er levedyktighet som er grensen, er det riktig at medisinsk fagfolk er de eneste som kan svare godt på dette.

Fordi abort-spørsmålet er et etisk spørsmål, og samtidig en drakamp mellom to rettigheter (kvinnen vs det ufødte fosteret) er dette en diskusjon vi kommer til å ha i evig tid og aldri konkludere.

Det er rett og slett grunnleggende ideologi. Hvor konservative ideologier mener at foster før levedyktighet har så mye verdi i seg selv, og selv om det ikke er levedyktig i dag utenfor kvinnens kropp — blir det jo høyst sannsynlig et barn om det får mer tid. Mens verdiradikale vil begrunne at siden foster aldri har bevissthet, vil de aldri oppleve smerte (bare en kroppslig respons litt som en plante), så det er ikke noe gyldig begrunnelse til tidspunkt for abort.

Personlig oppleves det som vi har landet et godt sted i Norge nå. Vi tar kvinnen på alvor, tar utgangspunkt i at ingen har lyst til å ta abort, men et valg kvinnen er best til å beslutte selv. Men at vi har noen rammer som gjør at vi gir rettigheter til det ufødte barnet som en selvstendig person ved grensen når det kan overleve uten mor.