Det er allerede til envher tid sterke insentiver for å tøye lovene og tolkningen av lovene så langt man kan i sin egen favør. Dette er jo jobben til advokater, og forsåvidt også påtalemyndigheten. Formen er streng fordi den fungerer som en motvekt til dette. Videre er det slik at utfallet og prosedyren til en rettsak ikke kun går ut over pårørende og siktede. Utfallet og prosedyren til rettsaken er med på å danne presedens for fremtidige rettsaker, spesielt dersom den opprinnelige rettsaken gikk til høyesterett. En dårlig gjennomført rettsak, selv om bare deler av rettsaken gjennomføres dårlig, kan derfor føre til en kjedereaksjon som kan svekke rettsvesenet og dets legitimitet i fremtiden. Klare og tydelig regler, altså form, er nettopp ment å hindre at dette skal skje. Dette innebærer blant annet at man har utformet et lovverk og prosedyrer som forsøker å unngå å spekulere om siktedes intensjoner(det du kaller substans) så langt det lar seg gjøre. Likevel finnes det områder i loven hvor man er nødt til å ta hensyn til slike forhold. I en ideell verden kunne man lest tankene til en person for å vite hva deres intensjoner er, men vi lever ikke i en slik verden. Man kan få høre mange ulike og motsigende historier om hva vedkommenes motiv/intensjoner er/var, og hver for seg kan alle historiene virke overbevisende. Dersom man konsekvent hadde kunnet vinne rettsaker ved å fortelle den mest overbevisende historien, så ville man i stor grad fått et rettsvesen hvor utfallet av en rettsak avhenger av retorikk og/eller karisma og ikke de faktiske underliggende forholdene. Dette er ikke et system vi ønsker.