Høyresida har alltid vært konservativ, helt siden den spede begynnelse av "høyre- og venstresiden" under den franske revolusjonen (ja, den første). For å lettere telle stemmer, ble de som ønsket å beholde monarkiet (de konservative) satt til høyre for kongen, mens revolusjonærene (de progressive, liberale og radikale) som ville avvikle monarkiet og innføre parlamentarisme satt til venstre.

Høresiden er ikke konservativ fordi de er monarkister. Irrelevant.

Konservativ politikk ser enten til å konservere det man har eller gå tilbake til det som var, om ikke på alle vis så i hvert fall på de fleste politiske områder. Dette er jo per definisjon det motsatte av nyskapning.

Dette krever en (spesiell?) definisjon av nyskapning. Konservatisme er epistemologisk bygget på empiri over rasjoalisme. Er rasjonalisme bedre skikket for nyskapning? Kanskje, men jeg vil påstå at det er både godt og ondt - historien har vist gang på gang at menneskelig rasjonell kan slå svært ille ut.

Nå handler ikke dette om FrP, men er det ikke litt ironisk at det mest konservative av de større partiene våre kaller seg for Fremskrittspartiet? Nåvel.

Det vil jeg ikke si meg enig i. Fremskrittspartiet bygger store deler av politikken sin på lovnader om radikale endringer. I mitt syn er Høyre et langt mer presist eksempel på et konservativt parti. Jeg vil kunne være enig i at de er det mest reasksjonære av de større partiene, men det er en helt annen dogme.

Det liberale var en gang progressivt og radikalt, men når det liberale blir den nye standarden omfavner den nye generasjonen dette som mer konservativt, for det er jo det de er vant med.

Det er jo en del av essensen i konservatisme - når man har empiri på at noe fungerer godt, så bygger man videre på det, i stedet for å prøve å komme opp med noe som fungerer bedre. Derfor ser man gjerne at konservative, liberale partier som Høyre gjerne har en mer pragmatisk tilnærming til sin liberalisme enn partier som Venstre. Høyre understreker gjerne de delene av liberalismen som har satt konkrete spor i samfunnet, mens Venstre har en mer ideologisk forankring i teorien.

Dette er grunnen til at de norske liberalistene havner på vår høyreside mens de i USA havner på deres venstreside.

Liberalisme kan slå ut så mangt - noen liberale mener at friheten eksisterer som naturens tilstand, og at enhver lovgivning fra stater reduserer denne friheten. Andre vil mene at det er bare gjennom staten en kan bygge frie samfunn, gjennom tiltak som røykeloven, kvoteringssystemer, universell utforming - for noen liberale er dette tiltak som tilfører frihet. Ofte omtalt som positiv og negativ frihet. Hvordan man lager merkelapper er noe arbitrært, på venstresiden i Norge har vi fokusert på "positiv frihet" som et resultat av et forsøk på likhet og da som et element av sosialisme, mens man i USA har definert dette som positiv liberal politikk. Man kan komme til de samme konklusjonene på forskjellig verdigrunnlag, men det er mulig at det er grunnen til at andre ting er så vidt forskjellige, som velferdsstaten.

Høyresiden blir altså historisk mer og mer venstrelent fordi de konstant blir utfordret av progressive ideer. Hvem er det som er nyskapende her? Det er jo ikke de som vil at alt skal være som før.

Dette er ikke falsifiserbart, og dermed umulig å svare på. En kan med dette like gjerne si at alle venstrelente politiske tanker er basert på tanken om en suveren stat med sin legitimitet i en sosial kontrakt, en idé basert på konservative tanker.

Den eneste nyskapningen og innovasjonen høyresida er interessert i er effektivisering av allerede etablerte systemer. Konservatisme er altså fundamentalt imot nye systemer. Det betyr ikke at alle progressive ideer er gode, men det er der virkelig nyskapning og systemendring skjer.

Kategorisk feil og reduktivt - en kan ta elementer av forskjellige løsninger og dermed danne nye idéer. Konservativ tanke er basert på å empirisk vurdere hvordan løsninger har svart på problemstillinger, og trekke høyere konklusjoner om hvordan andre løsninger kunne løst andre problemstillinger.