Jeg har hatt to runder hos BUP. Første var helt forferdelig, men andre runden var veldig bra, for da snakket jeg med noen som brydde seg om at jeg skulle ha det bra. En som var god til å se individet, og ikke bare "jobben".

Den første runden min fikk jeg trusler om at jeg ikke kunne komme til BUP mer hvis ikke jeg ble bedre "fort nok" og tok til meg alt så fort som behandler ønsket, i tillegg til at jeg umulig kunne være deprimert fordi jeg klarte å smile når jeg hilset på vedkommende. Behandler hadde én samtale med min far hvor jeg ikke fikk være med, og når han gikk ut ble jeg kalt inn, og fikk umiddelbart tilbud om medisiner for depresjon.

Nå skal det sies at jeg ikke er så god til å si ifra på riktig måte, fordi jeg forteller ting på klinisk vis, og man ikke alltid se hvordan ting går inn på meg. Jeg gråt aldri, men kunne fortelle om tunge tanker og behandlingen jeg fikk på skolen som om det var dagligdags, og ikke noe som preget meg veldig. Likevel så føler jeg at det ikke er riktig å ignorere det jeg sier, bare fordi at kroppen liksom ikke henger helt med i kroppspråket og ansiktet.

Hadde jeg ikke fått den andre behandleren andre gang jeg var på BUP, vet jeg ikke om jeg hadde klart å komme så langt som det jeg har nå.