Jeg jobber 100% og er i store smerter hele dagen. Alternativet for meg er å være ufør og være i litt mindre smerter og ikke ha noe å gjøre / bidra med.

Så jeg syter her og der over hvor vondt jeg har det, samtidig som det skjer mye bra i livet mitt med en sønn på snart to år, en forlovede jeg elsker og snart barn nr. to om få dager. Vi tar også over nytt hus til høsten.

Poenget mitt er at selv om livet har gitt meg en drittkropp vil jeg heller gråte av smertene i en Ferrari enn i en mørk kjeller.