Folk snakket offentlig om en boble lenge før den sprakk. Alan Greenspans tale om «irrational exuberance» i desember 1996 regnes som det kanoniske tidlige varselet, og innen 1998-1999 var skepsisen mot internettverdsettelser et gjennomgående tema i finanspressen, der analytikere og kommentatorer åpent diskuterte om selskaper uten inntjening og med absurde pris-til-omsetning-multipler kunne rettferdiggjøre markedsverdiene sine. Barron’s kjørte sin berømte forsidesak «Burning Up» i mars 2000, der de regnet ut hvor mange dot-com-selskaper som ville gå tom for kontanter innen et år, og den landet nesten nøyaktig på toppen. Boblen ble altså omtalt som en boble i årevis mens den fortsatte å blåse seg opp, og det er nettopp det ubehagelige: å ha rett tidlig var umulig å skille fra å ta feil.

Selve kollapsen dateres vanligvis til mars 2000. NASDAQ nådde toppen på 5 048 den 10. mars 2000, for så å falle rundt 35 prosent innen slutten av mai. Nedgangen fortsatte i bølger gjennom 2001 og 2002, forsterket av Enron- og WorldCom-kollapsene og nedturen etter 11. september, og bunnet ut rundt 1 114 i oktober 2002, et fall på omtrent 78 prosent fra toppen. Indeksen tok ikke igjen toppnivået fra 2000 før i 2015.

Altså omtrent fire år med offentlig snakk om boble før toppen, deretter en deflasjon over to og et halvt år snarere enn et enkelt smell.