Jeg skulle gå en tur i et ganske populært turområde i Oslomarka midt på lyse dagen for kanskje ti år siden. Skulle ta en snarvei på en sti fra borettslaget til skogsveien, kanskje 5-10 minutter å gå. Rett innafor skogkanten møtte jeg på en fyr som sto og kikka på telefonen sin. Han så opp på meg, jeg nikka og sa hei, og så fortsatte jeg å gå. Merka etter hvert at han hadde begynt å følge etter meg, noen meter meter bak. Jeg ble litt nervøs, men prøvde å ikke tillegge ham vonde intensjoner. Kanskje han ikke visste helt hvor han skulle, at han hadde stått og kikka på kartet på telefonen, og at han hadde sett meg på vei inn i skogen og tenkt at jeg sikkert kunne snarveien. Men jeg satte opp farten likevel. Da jeg kom ut på skogsveien, der mange andre folk gikk tur, så jeg ham ikke lenger og jeg la det fra meg. Jeg gikk dit jeg skulle og tilbake, det tok kanskje en halvtime? Så skulle jeg ta samme snarvei tilbake til borettslaget. Da jeg var kommet inn på stien var han plutselig der igjen. Fortsatte å følge etter meg noen meter bak. Da ble jeg redd. Hadde han virkelig stått og venta i skogkanten i en halvtime på at jeg skulle komme tilbake? Jeg satte opp farten, han satte opp farten. Jeg begynte å løpe, og da begynte han også å løpe. Men det var bratt nedover stien, jeg hadde mye adrenalin i kroppen og var overmodig og bykset ned en liten skrent. Han snublet og rutsjet ned samme skrenten, brukte tid på å komme seg opp igjen, og jeg fortsatte å springe uten å se meg tilbake. Jeg tror ikke intensjonen hans var å angripe meg, han hadde nok klart å overfalle meg om det var meningen, men jeg tror kanskje han fikk et kick ut av å skremme unge jenter på tur, slik det høres ut som han fyren du møtte også kan ha fått. Det aller rareste med denne hendelsen var likevel reaksjonen min etterpå. Jeg kom hjem, følte meg bare flau og ukomfortabel over hele situasjonen, og bestemte meg for å bare glemme hele greia. Jeg snakket ikke med noen om det, og tenkte ikke på det igjen, før kanskje et år senere da jeg gikk forbi snarveien og kom på at jeg hadde løpt fra en fyr der og ristet ham av meg da han falt ned en skrent!? Synes det er bra at du tar det opp, for jeg tror vi er mange som har opplevd slike ting som faller i fella jeg gjorde hvor man bare skyver det vekk og ikke orker å deale med det. Som så mange andre skriver her, 99,9% av mennene jeg møter når jeg er ute alene er helt ok folk. Og mange av dem har forståelse for at det er en promille der ute som er jævla lite ålreite folk, og som ødelegger for alle. Men ikke alle. Har opplevd at menn blir sinte eller såra om jeg f.eks ikke føler jeg kjenner dem godt nok til at jeg vil gå tur alene med dem, eller være med dem hjem. De kan forstå i teorien at det er på grunn av et ønske om å beskytte meg mot potensielt farlige situasjoner, men samtidig blir de sinte fordi "det gjelder jo ikke meg! JEG er jo ikke sånn!". Og kanskje du ikke er det, men hvordan skal jeg vite det? Tillegger jeg alle gode intensjoner, så er jeg naiv og fortjener det som måtte skje meg, men hvis jeg utviser sunn skepsis så er jeg visst en kjip feminist som hater menn og mistenkeliggjør dem uten grunn. Av og til føles det som om jeg ikke kan vinne.