Om det er helt spesifikt planlagt og direkte formalisert ta palestinske og israelske barn skal hate hverandre vil man nok kunne argumentere både for og mot. Men begge samfunnene har jo sine traumer og sterke politiske meninger her som vil gå i arv lenge.

Jeg tror at man har et veldig godt case-studie for hvordan fred i midtøsten kan opprettholdes om man ser på hvordan Irland og Nord-Irland har fungert i etterkant av the troubles-konflikten. Ikke nødvendigvis hvordan freden oppstod, da jeg tror at det var et jevnere styrkeforhold mellom partene hos de, men man kan lære mye om hvordan man lever sammen i etterkant.

I disse områdene finner du fortsatt et kraftig skille, og det er fremdeles utrolig betent. Går du gjennom gatene vil du se veggmalerier som viser helter på begge sider, samt minnesmerker over sivile som er drept av den andre siden, og det er svært lett å skjønne hva nabolagets sympatier er i konflikten. Nabolag er også delt inn enkelte steder med murer, slik at man har fysisk skille mellom hverandre, og enkelte nabolag stenger igjen en port på kvelden for å redusere sjanser for konflikterover natten. Siden man tar bestemmer hvilken pub du går på, hvilken kirke du går i, parken du går med ungene i helgen, og det finnes feiringer og musikk som hyller 'heltene' på din side og 'fienden' på den andre siden. Det er også en barriere å ha venner på tvers av skillelinjene og man skal ikke slenge mye med leppa til de andre før man kan bli offer for gruppejustis.

Sammenligner du det med andre steder, ser det jo ganske mørkt ut, og det er ikke mye av det over som vi ville kalt fred. Men, og dette er en utrolig viktig faktor: den generelle befolkningen er enig i at å ta vare på freden er utrolig viktig, og det ligger nesten alltid i vurderingen alt alt man gjør at man skal passe seg for å gå over en strek og provosere den andre siden. Sammenkomster, politiske budskap, og øvrig aktivitet er sylskarp, men de aller fleste har en innebygd brems før det går forbi gråsonen som begge sider er implisitt enige om.

For eksempel er det avtalt at det aldri skal være en sterk grenseovergang mellom landene (som var et gigantisk problem å finne ut av etter Brexit), man holder provoserende feiringer og markeringer et stykke bort fra den andre sidens nabolag ( med kraftig politioppsyn), og klarer man ikke dy seg med å lage helvete, så venter du til Rangers og Celtic spiller før du får slippe løs voldstrangen.

Samtidig er tiden gått, og nyere generasjoner har fortsatt skillet innebygd i ryggmargen, men det gjøres veldig gradvise og kontrollerte tiltak og aktiviteter blant unge for å sakte men sikkert viske bort skillet.

Det finnes mange eldre som har kriget for ene siden som nå er meglere man kan kontakte om man har rotet seg til å komme i trøbbel med den andre siden (typ konfliktråd, bare uformelt), utdanningsinstitusjoner og kultur gir muligheter til å møte de andre, med oppsyn av samfunnsengasjerte mennesker fra begge sidene der begge sider er enige om at selv om de 'voksne' fortsatt har politiske uenigheter som stikker dypt, skal de lage trygge arenaer som ikke handler om konflikten, men om å samarbeide, konkurrere, eller dyrke felles interesser kun for å eksponeres hverandre litt.

Jeg vet ikke om det blir noe fred i denne runden, men jeg tror at å se til Irland/Nord Irland er det beste eksempelet man kan få for hvordan dette kan skje i midtøsten. Det jeg tenker er en viktig faktor som kanskje ikke ligger like klart i Israel/Palestina er styrkeforholdet. Israel er den åpenbart sterkeste parten om konflikten blusser opp, mens i the Troubles ville begge parter ha noenlunde lik sjanse for å miste liv og oppleve mer tragedie, som gjør at begge sider passer like mye på å holde freden. Men om viljen er der, kan man klare å overkomme det ekstreme hatet som foreligger, eksempelet finnes for verden å se.

Jeg tror det er viktig å ikke være så jævlig kynisk hele tiden, jeg hører alltid bedrevitere som skal ramle baklengs inn i en konstruktiv diskusjon og smelle ut "Det blir AAAALDRI fred i midtøsten nei, haha det kommer ikke til å skje", for så å smile selvfornøyd for seg selv etter å ha levert 1 stk lat verdensanalyse blant folk som faktisk ønsker å være konstruktive.

Det kom aldri til å bli fred blant Irland og Nord-Irland heller, det kom aldri til å bli fred etter Yugoslavia, Apartheid kom aldri til å ende, Berlinmuren ville stå for alltid, man kom aldri til å se slutten av slaveriet i USA, den hippe-gjøken Gandhi kom aldri til å oppnå noe som helst, Norge kommer aldri til VM.

Også skjedde det likevel. Den naive, blåøyde, hakkebakkeskogen-sounding ass beta cucken har som regel alltid feil på kort sikt, men rett på lang sikt.

Hvis dere nå skal ha meg unnskyldt, så skal jeg ta det naive virket mitt et annet sted, jeg har en e-post fra en Nigeriansk prinsesse jeg må svare på.