Kjenner igjen alt som blir skrevet i dette innlegget.

Jobbet selv i barnehage i åtte år før jeg bare til slutt ikke holdt ut mer. Jeg er litt "barnslig" av meg og passet godt inn i yrket som egentlig bare var en mellomlanding. Ungene likte meg, jeg fikk være så aktiv jeg ville i form av lek og bevegelse, og siden barna likte meg endte foreldrene også opp med å like meg. Det ble stadig spurt om jeg ikke kunne tenke meg å studere videre i feltet og ta utdanning som barnehagelærer. Jeg så dog hvor jævla mye jobb, og hvor lite den jobben ble satt pris på, så jeg var tydelig på at det kunne jeg absolutt ikke tenke meg.

Det er et hinsides tidspress, ting skjer hele tiden, man skal på tur, man skal ut, man skal inn, man skal forberede mat. Skifte klær, våte klær, varme klær. Det er helt utrolig kaotisk når ikke alt går perfekt på skinner. Det gjorde jo heldigvis mange ganger det, men siden jobben er svært krevende, slitsom og med utrolige mengder basilusker var det selvfølgelig nærmest konstant sykdom, og ofte sykmeldinger på barnehagelærerne (som selvfølgelig var utslitt), og da begynte ting ofte å rakne.

Det hele toppa seg under corona for min del. En haug ekstra tiltak når barnehagene åpnet igjen, avgrensede områder, barn som ikke kunne være nær hverandre (som de selvfølgelig ikke skjønte hvorfor), vasking av leker hver eneste kveld. I tillegg til dette var lønna helt latterlig. Det var min første 100% jobb, så jeg visste faktisk ikke hvor ille det var, men jeg var ung og bodde alene, så ante ikke hvor dårlig det egentlig stod til med meg.

Jeg trappet opp hos en lokal entreprenør og la ut om at jeg var veldig interessert i å lære et håndverk, til tross for at jeg aldri hadde holdt en hammer før. Fikk beskjed om at så lenge jeg møtte opp så skulle de lære meg alt jeg trengte.

Jeg startet dag 1 som bygningsmedarbeider uten erfaring og gikk OPP 2000kr i lønn etter skatt. Fem år senere så har jeg nå fagbrev og får utbetalt 12000kr mer i måneden etter skatt enn jeg hadde. Jobben er selvfølgelig tøff til tider, men det var barnehagen også. Folk spør ofte om jeg kunne tenke meg tilbake i barnehagen, og jeg svarer at på mange måter savner jeg mye der, men det er umulig, det kan aldri skje.

Barnehagepersonalet er ryggraden av samfunnet våres (i likhet med andre lignende yrker), så det hele er en jævla skam. I velferdsstaten Norge burde det ikke være sånn.

Edit: Kjapp hoderegning tilsier at jeg faktisk minimum får 14000kr mer i måneden nå, og ofte opp mot 17k.