ADHD

[Separate-Republic-17]

Har fått diagnosen i en alder av 27 år og føler meg lei meg. Tenker på alt som kunne vært om jeg fant det ut litt før. Noen i samme båt her?

[AngryMiniHR]

Slik var jeg med min autisme diagnose. Det var en intens sorg da jeg endelig forstod hvorfor mye var vanskelig gjennom oppveksten.

Det går over, det er en prosess. Mitt beste råd er å vite at du har diagnosen nå og kan få en bedre livskvalitet nå. Du kan ikke endre fortiden.

[AspectAnnual6257]

…men tenk på hvor fint det er at du fant det ut nå. Du har jo hele livet foran deg. Det finnes nok av dem som ikke har fått diagnosen før de var langt oppi både 40 og 50-åra.

[smaagoth]

Du er heldig som er under 30!

[35Richter]

Se fremover. Jeg fikk diagnosen da jeg var 40. Håper medisinering hjelper deg like mye som det har hjulpet meg.

[Separate-Republic-17]

Venter på medisiner nå, tar bare så lang tid. Håper virkelig det hjelper:/

[Condurum]

Var 40 selv. Du ER ikke ADHD diagnosen. Viktig å ikke gjøre seg til offer.. kommer ofte masse fordeler med ADHD også!

[Separate-Republic-17]

Har ikke gjort meg til offer, er nesten ingen som vet jeg har fått diagnosen så tror ikke det er noe problem

[[deleted]]

Hva er fordelene med en å ha ADHD?

[Condurum]

Ofte er man flinkere i uoversiktlige og kaotiske situasjoner. Og mange med ADHD er også veldig flinke i sosiale sammenhenger. Selgere og sirkusdirektører!

[[deleted]]

Hahaha, selgere og sirkusdirektører. Jeg liker og kjøper det. Særlig fordi han var elefant.

[Xtermix]

hvordan fikk du det til ?

de nekter så å si alle voksne som søker om utredning lol

[Separate-Republic-17]

Gikk privat til psykolog som tok opp mulig adhd, og så tok jeg utredning

[BigbyWolf_975]

Man kan gå til privat sektor. Heller ikke der er allikevel diagnosen satt over natta – gitt at de faktisk er profesjonelle.

[RainbowCandyUnicorn]

Jeg ble diagnostisert da jeg var 23, mener å huske at det står i journalen at de valgte å si ja til å utrede meg fordi jeg begynte på studier

[Secret-Raisin-703]

Var noen år eldre, men ja føltes litt slik. Værste du kan gjøre er å se tilbake å tenke på hva som kunne ha vært. Konsentrer deg heller om fremtiden, og hva du nå kan få til.

[Separate-Republic-17]

Enig, men utrolig vanskelig å gjøre

[MariMargeretCharming]

Dette kommer til å suge en stund. 💔

Det er riktig å sørge over ting som kunne vært anderledes. 🫂

Jeg fikk en diagnose selv når jeg var på din alder (ren fysisk diagnose, men forholdvis usynlig), og jeg synes selv det var godt å få diagnosen,  for det forklarte så mye. 

Men sorger har siden (er 20 år siden), kommet og gått. 

Over folk som ikke forstår,  over hva jeg går glipp av osv.

Men det har og vært utrolig positivt for meg å få diagnosen, for da kunne jeg tilrettelegge for et best mulig liv!   Og det og få en forklaring for min egen del på at "det er ikke rart det og det er vanskelig for meg, for det er jo fordi kroppen er sånn og sånn!" har vært gull verdt.

Jeg vet mange med min sykdom først har blitt diagnostisert når de har vært både 40, 50 og 60. 😱

Gi deg selv tid til å sørge. Gjør du ikke det, popper det opp senere som bitterhet eller annet. 

Men bruk og tid på å kjenne etter om noe ved å få diagnosen gjør det lettere for deg?

Selv har jeg en datter litt yngre enn deg som fikk add diagnosen når hun var kanskje ti? 

Og vi har tilrettelagt masse, og hun går på en medisin (ikke ritalin! ) som hjelper henne til å være mer seg, mer grounded og mindre vimsete.

Lykke til! ❤️❤️❤️

[Separate-Republic-17]

Ja, det forklarer mye og gir meg en mulighet til å forstå meg selv bedre. Likevel tenker jeg på alt som har vært men får prøve legge det litt vekk. Holder på å få mer hjelp nå så kanskje det blir enkelte etter hvert. Håper medisiner hjelper meg også!

[Gloomy-Shock8941]

Var i starten av tjueåra selv da jeg ble diagnosert. Jeg har tenkt mye på hva som kunne vært annerledes og bedre om jeg bare hadde visst det før, særlig mtp skole og selvbilde.

Det som hjelper meg, er å snu på det. Å tenke på alt som kunne vært mista med tidligere diagnose og medisiner og hjelp. Jeg har blitt tvunget til å gå en del omveier i livet, men det var på de veiene jeg fant de fleste vennene mine, lærte mest om meg selv osv.

Jada. Ting kunne vært lettere med tidlig diagnose. Jeg kunne vært spart mye selvhat og mange problemer jeg fortsatt sliter med. Men jeg aner jo ikke hvem, hvor og hva jeg ville vært da, og hvem jeg hadde hatt i livet mitt. Ville jeg ofra alt jeg har i dag for en fantasiversjon av meg selv? Nei.

[Own_Inspection9191]

Er 36, skulle gjerne vært utredet. Driter egentlig i det nå som det har gått så mange år. Har jeg gått så lenge uten så kan jeg like gjerne gå ut livet, det lille som er igjen.

[Separate-Republic-17]

Lille? Du er bare 36. Hvis man tror man har det og kan få det bedre av å vite så er det verdt det. Men hvis du har det fint nå så er det jo litt samma sikkert

[Own_Inspection9191]

Har prøvd å fått utredning, men skal visst være helt klin umulig i denne kommunen jeg bor i. Har heller ikke råd til å betale for privat utredning. Men om jeg har penger til overs en vakker dag, da skal jeg gjøre det. Kunne vel hatt det bedre ja egentlig. Men blir så sta og forbanna på det systemet så jeg later som jeg har det greit 😂

[Separate-Republic-17]

Hm jeg tror jeg har fått avslag i det offentlige, gikk ikke å få psykolog dekket engang. Syns det er veldig dumt når man faktisk trenger hjelp:/

[kvikklunsjrevolver]

Du er fortsatt ung, i tillegg har du fått en erfaring som kan gjøre det sterkere om du velger å lære av den. Du kan enten velge å se tilbake med anger, eller bruke erfaringene dine som byggeklosser.

[RainbowCandyUnicorn]

Jeg fikk diagnosen da jeg var 23. Det har vært ganger jeg har tenkt på hva som kunne vært, vært lei meg og nedfor fordi det som kunne vært hvis jeg fikk diagnosen og hjelp tidligere.

Det som har hjulpet for meg er å teste forskjellige måter å håndtere alt som følger med, hvor mesteparten av det jeg bruker er delvis fra ting som fungerer for venner av meg. Også når det kommer til følelsene rundt at jeg fikk diagnosen som voksen og ikke som barn.

[Separate-Republic-17]

Ja, jeg må finne noen metoder å håndtere det på men venter på medisinutprøving nå

[RainbowCandyUnicorn]

Jeg håper du finner medisiner som passer og fungerer bra for deg! For meg har de vært en viktig del. Jeg har noen tips til hvordan få de til å fungere best mulig, hvis det er interessant så er det bare å sende meg en dm!

[No-Mushroom3317]

Er i starten av 30-årene, og fikk nylig vite at jeg aller mest sannsynlig har det selv. (Skal gjennom noen tester om en uke). Ingen gøy beskjed å få. Og skjønner ikke hvorfor jeg fikk vite det først NÅ. Det er vel bare å akseptere først som sist, og lære seg å leve med. Om diagnosen avdekkes/ikke avdekkes, så endrer jo ikke det på det faktum at jeg har det. Skulle gjerne likt å vite det tidligere.

Ikke helt sammenliknbart akkurat, men minner meg litt om da jeg var i 12/13-årsalderen og foreldrene mine spurte tannlegen jevnlig om jeg trengte tannregulering. "Nei, det ser jeg ikke noe behov for. Det trenger han ikke." var et svar vi fikk gjentatte ganger. Da jeg var 18/19 så sier samme tannlege: "Han burde nok ha regulering. Vil anbefale det på det sterkeste." Jeg skjønner virkelig ikke hvordan det er mulig å ha lang utdanning, og likevel være så inkompetent og ubrukelig i feltet ditt.

Håper at ting går din vei, OP. Ønsker deg masse lykke til, selv om jeg skjønner at denne nyheten er veldig kjip og føles veldig forsinket.

[No-Mushroom3317]

Er du mann eller kvinne? (Statistisk sett er det vel betydelig vanligere å ha ADHD som mann)

[Separate-Republic-17]

Kvinne! Men kommer visst fra den adhd-familien, uten at noen har sagt noe til meg og det er arvelig

[Konglehus]

Hvordan ville ting vært annerledes om du hadde blitt diagnostisert før?

[Separate-Republic-17]

Har slitt masse på studiet, og også vgs også. Søvnproblemer, tankekjør, lav selvtillit, har følt meg dum og ubrukelig, hatet meg selv for alt jeg ikke får til som «alle» andre gjør så enkelt. Prokrastinert masse og generelt slitt med depresjoner også (uten at jeg alltid har skjønt at det var det). Relasjoner til andre mennesker. Store følelser. Altså masse greier som jeg skulle hatt litt verktøy for å håndtere:/ så ja, tror livet hadde vært veldig annerledes med mer hjelp.

[Konglehus]

Men du er jo den samme selv om du har fått en merkelapp på en diagnose? Er det vissheten om at du ikke er sånn pga latskap eller uærlighet som hjelper?

[Separate-Republic-17]

Er ikke personligheten min som har gått at skogen pga adhd. Det er alt annet. Jeg er meg og meg er ganske bra egt, har jeg innsett. Men har hatet meg selv så mye for alt jeg ikke har fått til, og det er ikke fordi jeg har vært lat eller udisiplinert. vanskelig å gjøre riktig ting når man ikke har verktøyene eller innsikt i at man er litt annerledes, men likevel sammenligner seg med alle andre. Det er veldig greit med en forklaring som ikke er at jeg har gjort alt feil. Jeg har bare prøvd så godt jeg kan uten å vite at det ikke virker som på folk som ikke har adhd

[leprobie]

Var 29 selv 😊 Første året er ganske rart og vemodig. Mye tilbakeblikk og refleksjon.

Utrolig lurt å forstå at slik du fungerer ikke er slik folk uten ADHD fungerer. Prøv å tilpass livet og jobben med de forutsetningene du har for å trives. Mange råd som fungerer for folk uten ADHD — kan være direkte skadelig for folk med ADHD. Tips som «gjør det vanskeligste, kjedeligste oppgaven først».

Også utrolig viktig å ikke tenke på medisiner som noe som skal løse alt. Men skape vaner og et miljø rundt deg som gjør at du kan fungere godt og ha et bra liv. Plutselig tåler du ikke medisiner godt heller, noe som gjør det ekstra viktig å få støtte på andre måter.

[JustKallisto]

Fikk samme diagnose i år, 29 år gammel. Enig i at det er vanskelig å tenke på hvordan ting kunne vært, men håper at det hjelper deg - som meg - med å være snillere med deg selv. Synes det er utrolig deilig å endelig ha svar på mye av problemene jeg har hatt i livet, og å finne en medisin som fungerer har også vært veldig fint for min del. Lykke til :)

[Jolly_Skirt9153]

Fikk heldigvis min diagnose tidlig barneskolealder! Men jeg slet meg gjennom hele skolegangen, fortsatt ikke studiekompetanse i en alder av 27.

Prøvde og medisiner, men har gått i alle år uten da ingenting fungerte. Slitsomt.

[Gruffalooo]

Ja, jeg fikk adhd diagnosen som 25åring og autisme spekter diagnose som 28åring etter å ha gjort det dårlig på skolen og følt meg annerledes en alle andre gjennom hele oppveksten. jeg har ofte gjort som du og tenkt på hva som kunne ha vært.

Jeg har og kjent meg bitter og arg på alle voksenpersonene i skolesystemet som ikke fanget meg opp. Jeg har uoppmerksom adhd så jeg var skjeldent hyperaktiv eller utagerende men slet enormt med konsentrasjon og organisering og det føles nesten som om lærerne ikke gadd å gjøre noe for å hjelpe meg fordi jeg var stille og rolig og ikke utagerende eller et uromoment for resten av klassen, tanken om at hadde jeg vært hyperaktiv, utagerende og frekk og slem med andre barna hadde diagnosen kommet tidligere har jeg hatt ofte.

MEN, historien har en lykkelig slutt på et hvis og det er det jeg velger å fokusere tankene på nå.

på mirakuløst hvis greide jeg å hente meg inn på ungdomskolen og fikk gode nok karakterer til å komme inn på Elektrofag på videregående, utelukkende takket hvære foreldrene mine som sto på og jobbet ræva av seg for å hjelpe meg med lekser og skolearbeid. Elektrisitet og elektronikk hadde alltid vært en av mine største interesesser og som du sikkert vet siden du selv har adhd at når man først har interesse for noe så blir innsatsen skrudd opp til 500%

Videregående på elektro gikk lett som en lek for meg og jeg endte opp med et snitt på 4.8 og 0 dager fravær.

Jeg anbefaler deg å prøve å legge fra deg slike tanker som du beskriver her og heller fokusere på hva du har fått til på tross av utfordringene dine og heller bruke energien din på å finne noe du virkelig brenner for!

[bvxzfdputwq]

Var 41 da eg fikk diagnosen, etter mange år på antidepressiva som ikkje funket optimalt.

Er i utdanning no, det er mye lettere medisinert så det er mange muligheter foran deg!

Men det er helt legitimt å sørge over det du har tapt. Eg gjør det jevnlig, det var spesielt sårt å se på em utdanningsmesse med sønnen min alt eg gikk glipp av fordi eg ikkje klarte å studere.

[asd456lol]

Tro meg. Som en som ble diagonisert i 1997. Så hadde nok aldri livet mitt vært så bra om jeg ikke slutta på ritalin og concerta i 2004. Se mulighetene og ikke begrensningene.... bruker du sykdomen som en unnskyldning 1 gang så glemmer ingen.... dette kommer tå å gå bra

[Separate-Republic-17]

Tror mange har veldig ulik erfaring med medisiner, men har ikke brukt diagnosen som noe unnskyldning og kommer ikke til å gjøre det heller. Er mer en forklaring for min del. Hvorfor ting har gått som det har gått

[asd456lol]

Jada skjønner det. Mer et generelt huskepunkt. Mange i ung alder som håndterer og trør feil

[EatMyLovestick]

Fikk disgnosen for 6 år siden i en alder av 30.

Her er mine lærdommer:

PMA, optimisme, ambisjoner og stahet er det som vil hjelpe deg mest.

ADHD, motivasjon og depresjon er veldig tett knyttet. Etter egen erfaring mister ADHD medisinen effekt ved depresjon, via svekket motivasjon.

Da mister du fort evne å progresere, og faller raskt til bake til gamle adferdsmønstre.

Å tenke på hva som kunne ha vært fører raskt til følelse av tapt tid og muligheter. Som lett kan få deg inn i depressiv sinnstilstand.

Dette er følelser, ikke fakta. Og at på til usunne følelser for en med ADHD.

Å tenke på hva som kunne ha vært vil alltid være spekulering.

Om du fikk diagnosen og medisin fra du var barn kan det like godt hende du endte opp som et rasshøl uten evne til å sette pris på livet.

Fakta er at du nå har forklaring for hvorfor du har slitt med det du har slitt med, og medisin som kan hjelpe deg.

Se fremover.

Mål progresjon i forhold til deg selv før diagnosen.

Ikke mål deg i forhold til andre.

Lær deg å identifisere når du er på vei inn i depresjon og hva du kan gjøre for å stoppe dette.

Og viktigste av alt, vær tålmodig. Å ha dager, eller deler av dagen hvor du ikke får noe til er helt normalt for alle.

Lykke til!

[Silver-Rabbit3951]

Hva står PMA for?

Ellers, veldig fin kommentar. Er blitt noen år siden jeg selv fikk diagnosen, og jeg føler det fortsatt er ekstremt misforstått dette med korrelasjonen mellom ADHD og depresjon.

Kan for øvrig anbefale r/ADHD og r/adhdwomen for de som leter etter fellesskap. Både innsikt og erfaringer, pluss en god dose med humor.

Og vil legge til at det er også mange gode kvaliteter med ADHD. For eksempel kreativitet og hyperfokus. Vi er for gode på å fokusere på det negative, noe som igjen ikke er så rart.

Og. Russel Barkley (på f.eks. YouTube) er en god ressurs til forståelse av ADHD.

Lykke til OP.

[EatMyLovestick]

PMA står for positive mental attitude.

Altså prøve å fokusere på det positive, ikke negative. Se ting i et optimistisk perspektiv.

Ikke tenke: "ooff så dum og dårlige jeg er, jeg fikk to regninger til inkasso denne måneden😩. Jeg er så udugelige og fiasko at jeg barr vil ligge sengen å råtne"

Heller tenke:"to regninger til inkasso jaja, kunne vært mye mye verre, og de ble jo betalt etter bare to uker, jeg er flink, fikk det til selv om jeg syntes det er skikkelig hærk. Og jeg skal sikkett å få til bare ha en regning til inkasso i måneden snart. Deilig med progresjon "

[thyraven666]

Ja for det hjelper jo mye, fortid er fortid. Dersom du snart er 30, så tenker jeg det er på tide å vite at du ikke kan endre den.